På skive

AVISHAI COHEN

«Into The Silence»
ECM 2482

Å hete Avishai Cohen, og være jazzmusiker kan by på problemer. Ikke fordi det er noe feil med navnet Avishai Cohen, men hvis en klubb eller festival booker en herre med det navnet, så vet han egentlig ikke om det er bassisten eller trompeteren han booker. For det er to utmerkede jazzmusikere med dette navnet, og begge har israelsk avstamming.

På «Into The Silence» er det trompeteren det dreier seg om.Han har de senere årene vært langt oppe på «Rising Star»-listene til Down Beat, har han markert seg både i sin egen trio Triveni Trio med Omer Avital og Nasheet Waits, og i det populære ensemblet SF Jazz Collective. Han har også gjort konserter og plater med sitt famileprosjekt, The 3 Cohens, sammen med søsteren, klarinettisten og saksofonisten Anat Cohen, og broren, saksofonisten Yuval Cohen.

På sin nye plate på ECM, har han med tenorsaksofonisten Bill McHenry, pianisten Yonathan Avishai, bassisten Eric Revis og trommeslageren Nasheet Waits i seks komposisjoner gjort av trompeteren.

Det starter, som litt for mange ECM-plater de senere årene, ytterst lyrisk og vakkert, men den fine «Life And Death», hvor jeg særlig synes pianisten Avishai utmerker seg med fint spill.

Det fortsetter med «Dream Like A Child», og umiddelbart går tankene til salige Kenny Wheeler. Men her er musikken mer lyrisk og neddempet enn den noen gang var hos Wheeler. Denne låta er nesten en suite, hvor alt går veldig stille for seg, og jeg begynner å tenke på andre ting. Vi får en fin og lyrisk pianodel, og låten vokser og vokser, men kommer liksom ikke helt fram dit den kunne ha kommet. Låta varer i hele 15:31, og innenfor så lang tid, så kunne det ha skjedd mye mer enn det egentlig gjør. Riktignok friskner det litt til mot slutten, men jeg synes de bruker veeeeeeeldig lang tid på å komme dit.

Så fortsetter det med tittellåta, «Into The Silence», og vi starter med bange anelser for at vi virkelig skal få problemer med å holde oss våkne. Og når sant skal sies så var det ikke langt unna, alle de gangene jeg spilte gjennom plata. I alle fall mistet jeg totalt konsentrasjonen, før McHenry og Waits fikk meg tilbake med litt heftigere spill. Men det var bare for å få meg tilbake i lytteposisjon. For etter en liten stund var de tilbake i et slags «tåkelandskap», hvor Cohen og Waits prøver, men hvor det virker som noe holder dem tilbake.

«Quiescence» er mer av det samme. Det begynner lyrisk og vakkert, som alle låtene på denne platen. Her er det pianisten som legger en lyrisk melodi som Cohen legger seg på og kommenterer og videreutvikler, og det hele er grenseløst vakkert, før vi får «Behind The Broken Glass» som glir forbi på akkurat samme måten.

Så avsluttes det hele med «Life And Death – Epilogue», og jeg kjenner at jeg hisser meg litt opp. Det er helt ok at Avishai Cohen gjerne vil spille lyrisk musikk. Det aksepterer jeg, selv om jeg har hørt han i konsertsituasjon, hvor han har gjort adskillig friskere ting enn dette. Men etter å ha hørt noen av de nyhetene som er kommet fra ECM i den senere tiden, så er de, med et par, tre hederlige unntak, omtrent helt like i musikk, form, tilnærming og produksjon.

Kan hende er det Manfred Eicher i ECM som har bestemt seg for å like denne type musikk en periode, men jeg tror ikke dette er veien å gå.

Variasjon og kontraster er noe av det som gjør musikk spennende, og på denne platen pluss Anat Fort Trio og en del andre produksjoner fra selskapet den senere tiden, har fullstendig manglet disse elementære og viktige delene.

Derfor ble jeg skuffet over Avishai Cohens plate. Han er en svært dyktig trompeter, og når han tidligere har fått gjøre hva han har ønsket, så har det vært strålende musikk. Det er fint det han serverer her også, men det blir dessverre fryktelig ensformig og til tider kjedelig.

Jan Granlie

Avishai Cohen (tp), Bill McHenry (ts), Yonathan Avishai (p), Eric Revis (b), Nasheet Waits (dr)