På skive

BENITA HAASTRUP

«Going North»
GATEWAY

I januar 2015 fikk den danske trommeslageren Benita Haastrup muligheten til å gjøre en turné i Nordland i Norge. Her fikk hun muligheten til å spille i Lofoten, Vesterålen, over på fastlandet og rundt om i Nordland. Dette var starten på en omfattende turnévirksomhet for Haastrup i Norge. Her opplevde hun den storslagne naturen på nært hold, værskiftene og folket. Senere reiste hun lenger sør, og fikk oppleve Sognefjorden og Atlanterhavet som skylte innover de musikerne.

Disse inntrykkene tok hun så med seg i stidio, og ut av reisene, har vi nå fått platen «Going North», hvor hennes inspirasjon fra Norge er samlet i ti komposisjoner.

Med seg i studio, og på reisene, hadde hun vibrafonisten Kaare Munkholm og bassisten Jens Skou Olsen. Mesteparten av stoffet er skrevet av Haastrup, mens en låt, «I Dream A Dream» er en tradisjonell låt, mens «Soft Stone» og «Snow Flow» er gjort av Skou Olsen.
Musikken er ytterst nordisk i sin tilnærming, selv om jeg ikke vil si at man kan høre at den er norsk. For mine ører kan man høre at det er danske musikere som fremfører musikken. Hvorfor vet jeg ikke, men det er noe med bass-spillet, tror jeg, som gjerne kunne vært gjort av (selveste) Niels-Henning Ørsted Pedersen. I tillegg er det noe med vibrafon, perkusjon og bass, som får tankene til å gå til Palle Mikkelborg, mye mer enn for eksempel Arve Henriksen eller Nils Petter Molvær.

Hele veien er dette nasjonalromantisk jazz gjort på en ytterst vakker måte. Det er tydelig at dette er gode, musikalske opplevelser de tre hatt sammen, og som de får til å blomstre i studio.

Av og til kan man fornemme vibrafonisten Gary Burton i noe av musikken, særlig i sporet «Skrova Up Down», men det er Haastrup som hele tiden er den førende i musikken. Hun er en svært dyktig trommeslager og perkusjonist, og man kan fornemme hennes bakgrunn fra blant annet samarbeid med Marilyn Mazur i spillet. Vibrafonist Munkholm, har mye Burton i seg. Lyden i vibrafonen, hvor den vibrerende lyden så godt som er borte, samtidig som hans solier er gjenkjennbare. Og bassisten Skou Olsen, er nesten som å høre NHØP, særlig i solopartiene.

Favorittlåt? Mmmmm, kanskje den litt bluesige «Cloud-Hidden». Men hele platen oser av tilbakelent og vakker natur, noe de tre har klart å formidle på en fin måte.

Som du forstår, så er dette blitt en plate jeg liker godt. Den er enkel i sin framferd, den tar ikke stor plass, men den kommer krypende og gir lytteren (i alle fall meg) en deilg følelse av hjemlengsel tilbake til Svolvær og naturen der oppe.

Anbefales!

Jan Granlie

Benita Haastrup (dr, perc), Kaare Munkholm (vib), Jens Skou Olsen (b)