På skive

BERLIN SOUNDPAINTING ORCHESTRA

«Holotharia»
AUT027

I de senere årene har Berlin blitt det nye senteret for kreativ jazz og improvisert musikk i Europa. Ikke fordi forholdene for musikerne er så gode i byen, men mer for at det, i alle fall inntil nå, har vært billig å bo i deler av byen, samtidig som at det er enklere (og billigere) for musikere å reise til og fra byen til spillejobber i andre land, enn om de hadde bodd i Haparanda, Bodø eller Murmansk.

Derfor er byen nærmest overstrømmet av musikere som setter kunsten langt foran et godt sted å bo, eller å tjene gode penger på spillejobber i nabolaget. Samtidig er Berlin blitt en smeltedigel for mange kreative og alternative kunstformer hvor kunsttrykket står foran det komersielle, noe som har fvært med på at man har fått et svært spennende jazzmiljø i byen.

Et av resultatene av dette er Berlin Soundpainting Orchestra, som på denne innspillingen har samlet en rekke kreative sjeler i et «heidundrande» ensemble. Det er Hada Benedito som står for komposisjonene og ledelsen av bandet. Og selv om han står som komponist, har jeg en mistanke om at mye av det som fremføres her er kollektivt improvisert. Men strukturene, riffene og «samholdet» er det han som står ansvarlig for. Det kan godt hende at han opererer som en slags dirigent for det hele, noe som må ha vært en utfordrende jobb. For her eåd96200846r det reneste anarki innimellom når går det unna så det svir i veggene. Fra start til mål, får vi «låter» som på mange måter kan sammenlignes med det noe av det Carla Bley og Michael Mantler gjorde med blant annet «Escalator Over The Hill», og i Jazz Composers Orchestra, eller som en slags kombinasjon av Vienna Art Orchestra og Globe Unity ispedd inspirasjon fra britiske Spontanious Music Orchestra. Samtidig som tar de musikken videre til 2017 og framover, med store innslag av electronica og improv. Og da kan det være naturlig å sammenligne litt med det utsøkte ørkenorkesteret til franske Eve Risser, selv om jeg synes dette «berlinerne» gjennomgående opererer i et mer frittgående landskap enn Rissers strålende ensemble.

Musikerne kommuniserer nærmest perfekt, og det virker som alle musikerne vet hvor alle de andre har tenkt seg i improvisasjonene. Kanskje er det nærmest overnaturlige evner man har tillært seg i Berlin, eller så er det dirigentens strenge justis som styrer med myndig hånd. For gjennom hele platen er det fritt og freidig, samtidig som musikken innehar en klar struktur.

Platen er delt i to deler. Den første, bestående av fire komposisjoner, har fått navnet «Holothurian Suite (To Diego Gymmers)», mens andre del, med seks komposisjoner, går under betegnelsen «Kalte Stücke». Men om det er en suite eller frittstående låter, så låter det som 10 frittstående «strekk». Spesielt spennende synes jeg det er der hvor en av vokalistene synger med en operastemme over et groovy ensemble. Og hele veien bygger låtene seg fint opp, og for oss på utsiden av musikken, er det ytterst spennende å følge hvilke veier de velger å gå på hver låt, og innad i hver av de.

Dette er blitt en fin innspilling, som, ikke minst, overrasker med svært kreativt spill. Nå må jeg innrømme at det ikke er så mange store band jeg blir skikkelig fascinert av, de må ha noe «eget» ved seg for at jeg skal ble grepet, men Berlin Soundpainting Orchestra fikk meg virkelig til å spisse ørene.

Jan Granlie

Charlotte Barnett (v), Bianca G. (v), Makiho Yoshida (vio), Penelope Okika (vio), Davide Lorenzon (as, bcl), Federico Eterno (as, cl), Jonathan Lindhorst (ts), Dominic Sell (g), Bob Meanza (elec), Kriton B. (harm, objects), Rieko Okuda (p), Adam Goodwin (b), Antti Virtaranta (b), Adrian David Krok (dr), Hada Benedito (comp, soundpainting, dir)