På skive

BERNT ROSENGREN

«Songs»
PB7 036

Saksofonisten Bernt Rosengren er en av de store nestorene i den svenske jazzen. Han ble født den 24. desember 1937 i Stockholm, og var opprinnelig inspirert av Charlie Parker, Dexter Gordon, Sonny Rollins, Bjarne Nerem, John Coltrane, Bill Evans og Sonny Stitt. Han debuterte i 1957 som vikar for Lars Gullin, og i 1958 ble han valgt til å representere Sverige i «The International Youth Band» på Newport-festivalen og verdensutstillingen i Brussel. Hans spill fra denne tiden kan høres på plata «Jazzklubb ‘57» (Dragon, 2000). Han ble interessert i filmmusikk gjennom Roman Polanskis film «Knife in Water» (1962), og han spilte mange år fast med Lars Gullin.

Rosengren har etter Gullins død vært med på å dokumentere hans komposisjoner på flere utgivelser, sammen med pianist Lars Sjösten på plater som «Late Date» (Mirrors, 1994) og «Inside Pictures» (Mirrors, 2002).

I de senere årene har han spilt med samme band som vi møter på hans nye innspilling, «Songs», pianisten Stefan Gustafsson, bassisten Hans Backenroth og trommeslageren Bengt Stark i 13 låter, hvor de fleste befinner seg godt innenfor standardreportuaret. Kvartetten har holdt det gående i 15 år, og dette er deres fjerde innspilling, etter «I’m Flying» (2008), «Plays Swedish Jazz Compositions», (2011), o0g «Ballads» som kom i 2015.

Det starter med en fin versjon av Miles Davis’ «Solar», og etter en god time avslutter de med Styne og Cahns «The Things We Did Last Summer». Mellom disse to får vi en samling låter de fleste kjenner i andre versjoner fra før, og man hører straks at dette er fire musikere som kjenner hverandre ut og inn, og som trives i hverandres selskap.

Rosengren er til tross for at han begynner å dra på årene, fremdeles en ytterst habil saksofonist, og mange vil nok sammenligne han en del med Dexter Gordon, uten at man får den «tunge» Dexter-feelingen og det ultracoole uttrykket som kjennetegnet mange av konsertene og platene med Gordon. Men det er også mye Sonny Rollins i måten han spiller på, selv om vi ikke får servert de nesten endeløse soliene Rollins serverte i sine glansdager.

Rosengrens tone er lysere enn Gordons, men han har det samme tilnærmingen til stoffet. Og det er enormt mye blues i det denne gjengen spiller. Hør bare på den tilbakelente følelsen i Curtis Mayfields «Please Send Me Someone To Love», hvor Backenroth spiller strykebass i sin solo, originalt og fint. Det samme kan sies om hans buespill i Paul Chambers «Tale Of The Fingers», som er en av låtene vi får som trio, hvor «kompet» briljerer med lekent og fint spill.

Pianisten Stefan Gustafsson er hele veien helt framme på tuppa, med noen usedvanlige vakre introer og solier, mens Bengt Stark holder «fortet» i bakgrunnen med tilbakelent og fint spill.

I det hele tatt har Bernt Rosengren og hans venner levert en, om ikke veldig nyskapende, så desto mer en svært hyggelig innspilling, som vil glede alle venner av bebop og 50-tallsjazz.

Jan Granlie

Bernt Rosengren (ts), Stefan Gustafsson (p), Hans Backenroth (b), Bengt Stark (dr)