Bill Laurance er en engelsk komponist, produsent og multiinstrumentalist. Han er medlem av jazz fusion- og funkbandet Snarky Puppy, samt grunnlegger og direktør for det London-baserte plateselskapet Flint Music. Han ble født 2. april 1981 og vokste opp i Nord-London, England. Som barn gikk han på William Tyndale barneskole, hvor han begynte å lære piano og spille med skolebandet sitt. Som 9-åring spilte han orgel under en skoletur til Londons berømte Union Chapel, et sted han senere skulle opptre igjen på som voksen under innspillingen av sitt fjerde studioalbum Live at Union Chapel. Etter å ha blitt trent i ragtime og swing, begynte han å spille jazz da han var 14 år, da han ble fast i en liten restaurant i Soho-distriktet i West End i London.
Som voksen gikk Laurance på universitetet i Leeds, hvor han studerte klassisk musikk, komposisjon og performance. I løpet av sin tid i Leeds møtte han jazzstudenten Michael League fra University of North Texas, og de to gjorde en rekke konserter sammen i Storbritannia. League inviterte deretter Laurance til å bli med i Snarky Puppy før innspillingen av gruppens første studioalbum The Only Constant som ble utgitt i 2006. Men det var ikke før i 2014 at Laurance ga ut sitt første soloalbum Flint.
I stedet for å utgi på sitt eget selskap, har han, for dette albumet, valgt å gå til det tyske selskapet ACT. Og på Lumen får vi han solo, både på et Yamaha CFX2 flygel og et Yamaha UX3 piano. Vi får 10 komposisjoner/improvisasjoner, innspilt i St. Faith Church i Dulwich i London.
I et par dager og netter gjemte Bill Laurance seg bokstavelig i kirken. Han låste seg inne på et sted hvor han kunne være alene ved pianoet, fortapt i musikken, og lot seg drive av gårde, noen ganger styrt både av eksisterende komposisjoner, og improvisasjoner skapt der og da. Rundt ham dannet de solide murveggene i kirken en buffer fra omverdenen og skapte et åndelig bakteppe for musikken. «Jeg er ikke en veldig religiøs person», forteller Laurance i coverteksten, mens han tenker tilbake på innspillingssituasjonen tidlig i april i år. «Men det var spesielt å spille der mens hverdagen var satt på vent. Og det er annerledes når du er i den slags setting, bare kommuniserer med deg selv. Jeg ville fange friheten i musikken som oppstår i slike øyeblikk».
Dem som har stor sans for det litt glatte, publikumsvennlige og showaktige man har fått fra Snarky Puppy, vil nok få en annen innfallsvinkel til Laurance sin musikk ved å lytte til dette albumet. For her er det lyrisk og fin solo pianojazz av utmerket kvalitet vi får være med på.
Han åpner med «Flis d’Or», og herfra og ut er det tydelig at oppholdet inne i kirken har påvirket hans kunst på en positiv måte. Helt siden Keith Jarrrett utga sin første soloutgivelse Facing You, innspilt den 10. november 1971 og utgitt på ECM i mars året etter, er det kommet et hopetall av solo pianoplater fra utmerkede jazzmusikere, hvor mange viser at mange av disse pianistene har et nært forhold til den klassiske pianomusikken. Det er også tilfellet her. Han holder seg fint i skjæringspunktet mellom den improviserte jazzen og det klassiske uttrykket. Og hans spill ligger mye nærmere de klassiske komponistene enn de fleste av de jazzpianistene jeg har hørt som beveger seg i dette landskapet.
Dette er den fjerde utgivelsen til Laurance på ACT, etter utgivelsen Bloom med hans The Untold Orchestra og de to utgivelsene Keeping Company og Where You Wish You Were, som han gjorde sammen med Michael League. Og etter min mening kommer han fint fra denne utgivelsen, hvor han viser utmerket pianospill, god evne til spennende improvisasjon, hvor jeg synes kombinasjonen av de to pianoene fungerer utmerket, og en litt annerledes måte å løse disse utfordringene på, enn mange av de andre jeg har hørt, som ofte ligger relativt tett på inspirasjonene fra Mr. Jarrett eller Bill Evans.
Jan Granlie
Bill Laurance (grand piano, upright piano with felt)
