På skive

BJØRNSTAD / DRECKER

«A Suite Of Poems»
ECM 2440

Den norske komponisten, forfatteren og pianisten Ketil Børnstad har samarbeidet med vokalisten Anneli Drecker tidligere, men dette er første gang de lager en plate kun med tekster av den norsk/danske forfatteren Lars Saabye Christensens tekster. I tillegg handler alle om hoteller, eller de har titler som navngir hoteller rundt om i verden, antakelig hoteller hvor Saabye Christensen eller Bjørnstad har tilbragt netter. Og det er ikke noen to og tre stjerners hoteller det er snakk om, siden de starter med «Mayflower, New York» og slutter med «Schloss Elmau» i Tyskland, hvor flere av plateselskapet ACTs plater er innspilt.

Ketil Bjørnstad er nok kanskje mest kjent blant «folk flest» som komponisten til den vakre «Sommernatt ved fjorden» fra innspillingen «Leve Patagonia», om «Christiania-bohemen» og livet blant kunstnerne i Norges hovedstad på begynnelsen av forrige århundre, med orerasangerinnen Ellen Westberg Andersen som solist.

Og når jeg hører hans nyeste plate, dukker «Sommernatt ved fjorden» opp som en referanse i bakhodet. Ikke fordi musikken er bygd på den kjente låta, men fordi stemningene i de fleste av låtene på «A Suite Of Poems» ligger tett på «Sommernatt ved fjorden». Ikke bare det vokale, selv om det her synges på engelsk og ikke på norsk, og at Anneli Drecker langt fra er noen operasanger, men mest på grunn av Bjørnstads pianospill, som i stor grad befinner seg melodimessig og følelsesmessig tett på den kjente og kjære melodien.

Og det er både en styrke og svakhet ved denne innspillingen. For den som ikke kjenner «Sommernatt ved fjorden» kan dette være lyrisk og vakkert og nytt, og vakkert og lyrisk er det også, men det er langt fra nytt.

Saabye Christensen har skrevet fine tekster som kobles til de enkelte hotelleriene, Drecker synger med en relativt lys stemme som passer perfekt inn i sammenhengen, og Bjørnstad spiller akkurat så lyrisk som vi har hørt han gjøre en rekke ganger.

Jeg tar meg i å savne litt av det han gjorde på noen av sine første plater, som den fine «Berget det blå», som flere mente var en Keith Jarrett-kopi, men som jeg er dypt uenig i. Da hadde Drecker blitt utfordret til å «gi jernet», slik man har hørt henne med for eksempel det utmerkede bandet Bel Canto, og variasjonen hadde blitt større enn er her. Nå blir platen gjennomgående litt for lik i form og farge, etter min smak. Men, det er usigelig vakker musikk vi får servert, fra to musikere som med denne platen virkelig har funnet hverandre.

Så neste gang håper jeg de tar noen flere sjanser enn det de gjør her. Da kan det raskt bli en innertier av en plate.

Jan Granlie

Ketil Bjørnstad (p), Anneli Drecker (v), Lars Saabye Christensen (text)