På skive

BREW MOORE

«In Europe – Svinget 14»
FRESH SOUND FSR-CD 840

Tenorsaksofonisten Brew Moore ble født i Indianola, Missisippi i 1924. Han oppholdet seg mesteparten av sitt liv enten i New Orleans, Menphis San Fransisco eller New York, men hadde også noen år i København, hvor han bodde i Svinget 14 på Amager. Han forbilder var Charlie Parker og Lester Young, og han spilte med en rekke kjente artister, bl.a. Maqchito og Claude Thornhill’s Big Band, Kai Winding Sextet, Stan Getz, Woody Herman med flere.

Rett før han forlot sin bopel i København, rakk han å spille inn den musikken vi får høre på «In Europe».

På de åtte første låtene (som tidligere er blitt utgitt på selskapet Black Lion under tittelen «Svinget 14» spiller han med bassisten Niels Henning Ørsted Pedersen (NHØP), pianisten Bent Axen og trommeslageren William Schiøpffe, med gjestene Lars Gulin (bs), Sahib Shihab (as) og Louis Hjulmand (vib), mens på de fire første bonus-sporene spiller han med Erik Moseholm (b), Bent Axen (p), William Schiøpffe (dr) og med Don Byas som gjest på et spor, mens det siste bonus-sporet «My Funny Valentine» gjøres sammen med Harry Goldberg (p), Niels Henning Ørsted Pedersen (b) og Alex Riel (dr).

Brew Moores spillestil føyer seg inn sammen med en lang rekke amerikanske saksofonister på den tiden. Den måten de spilte på var gjerne litt «uvøren» og avslappet, men hele veien swingte det som bare rakkern.

De starter med Moores egen «Ergo» som er en god introduksjon til hva vi vil få på resten av innspillingen. Det swinger hele veien, og Moore høres ut som han er i toppform. Og det er ikke annet enn imponerende å høre den 16 år gamle NHØP spille bass med en slik overbevisning som han gjør her.

Andresporet, Browns «You Stepped Out of a Dream» introduserer barytonsaksofonisten Lars Gullin, som leverer fint spill. Gene Olsens «The Monster» er en relativt fri passasje, hvor Sahib Shihab markerer seg. Det swinger, men kombinasjonen med Moores tilbakelente tenorspill og Shihabs litt aggressive altsaksofon synes jeg ikke fungerer optimalt.

Deretter følger Moores «Svinget 14», oppkalt etter sitt hjem på Amager. Her får han regjere alene som saksofonist, noe som gjør hele seansen til et ultracoolt stykke musisering. Ørsted Pedersen er hele veien på plass med solid spill, Axen legger akkordene akkurat slik han skal, i tillegg til at han leverer et mer enn hørbart kor, og Schiøpffe trommespill er ytterst lett og lekent. Vi kan høre at Ørsted Pedersen ikke er utlært i sin solo, men å være 16 år å spille så bra, viser at her hadde man med et geni og gjøre.

Deretter følger den tradisjonelle «Alt under himmelens faste», som er arrangert av Lars Gullin. Dette er folkemusikk helt etter Gullins hjerte, og hans barytonspill her en ikke annet enn praktfullt! Det er interessant å høre hvor godt en musiker fra Sambandsstatene fikser å tilegne seg den typiske nordiske folkemusikken, for her spiller han som en innfødt.

Louis Hjulmands «Rend a Hop (Run Away and Play)» er en rask låt hvor Hjulmands vibrafon gjester. Men det er allikevel Moore som briljerer I stor stil her I denne relativt raske låta. Hjulmands vibrafonspill har nok mer tilhold i swingmusikken, enn bebopen som praktiseres her, men det fungerer fint i sammenhengen. Og bass-spillet til NHØP er hele veien strålende.

Oscar Pettifords «Laverne Walk» har også med Hjulmand, som åpner sammen med NHØPs bass, før «sjefen sjøl» kommer inn med kraftfullt spill.

Originaldelen av innspillingen, med innspillinger fra 26. september 2962, avsluttes med Shihabs «Piger», sannsynligvis hans hyllest til det danske hunkjønnet. En relativt rask låt, som kan tyde på at Shihab kun har betraktet hunkjønnene race rundt på sykkel i København. Her fungerer duellene mellom han og Moore mye bedre. De går ikke i veien for hverandre, og på grunn av at låta er hurtig, så har Moore vært nødt til å holde seg helt framme på tuppa hele veien for å følge med.

De fire første bonussporene er hentet fra en konsert i Scala i Aarhus den 11. februar 1962, og har mer preg av en jam session enn «originalene». Her møter vi han sammen med Axen på piano, bassisten Erik Moseholm, trommeslageren Schiøpffe med tenorsaksofonisten Don Byas.

Det starter med «Take The «A» Train, før vi får «If I Had You», «Topsy» og «Lester Leaps In». Lyden er ikke den aller beste, men Moore spiller flott hele veien, og når han får kjørt seg i en relativt hurtig utgave av «Lester Leaps In» mot en annen saksofongigant, Don Byas, så er det full skjerping. Dette blir også den mest interessante av disse fire sporene, hvor begge saksofonistene kniver om å levere de beste soloene. En real tenor-battle, slik som var vanlig på den tiden. Byas har mest myndighet, etter min mening, men Moore jobber iherdig for å «ta rotta på han».

I sistesporet, «My Funny Valentine», i et radioopptak fra Sveriges Radio i november 1962, får Moore bevist at han også er en utmerket balladetolker. Her kommer inspirasjonen fra Lester Young mye bedre fram enn i de låtene hvor han må «peise på». Vi får en vakkert avslutning med mer nydelig bass-spill fra NHØP, og typisk lydhørt spill fra Riel og Goldberg.

I det hele tatt er dette blitt en fin nyutgivelse. Ikke alle bonussporene er like interessante, men innimellom låter det helhetlig og kompakt. I tillegg er «originalen» nesten en lærebok i godt bop-spill. Anbefales!

Jan Granlie

Brew Moore (ts), Bent Axen (p), Harry Goldberg (p), Niels Henning Ørsted Pedersen (b), ErikMoseholm (b), William Schiøpffe (dr), Alex Riel (dr), Don Byas (ts), Lars Gullin (bs), Sahib Shihab (as), Louis Hjulmand (vib)