Carl Petter og Johannes Opsahl er far og sønn, to generasjoner med ulik musikalsk bakgrunn, som nå har slått seg sammen i det nye prosjektet Folkcore. Her får vi et nært og nyskapende møte mellom slektsledd, tradisjoner og lydbilder.
Med forskjellige tilnærminger til den norske folkemusikken og sjangerblanding, skaper de sammen et uttrykk som utfordrer grensene for hva folkemusikken kan være, med råere lyd, uventede grooves og utradisjonell instrumentbruk.
Carl Petter Opsahl har lenge vært en musiker som har utfordret folkemusikken, på folkemusikkens premisser. Men først var han en viktig brikke i Caledonia Jazzband, som beskjeftiget seg med jazz av eldre type, før han markerte seg med Chateau Neuf Spelemannslag, og deretter med egne prosjekter, hvor han med klarinettene sine har laget sine flotte versjoner av den norske folkemusikken, samtidig som han har skapt egne, minneverdige låter.
Opsahl senior er på plass med sin bassklarinett, Bb-klarinett og Meråker-klarinett, mens junior spiller trommer, piano og synthesizer, samtidig som han også er platens vokalist. I tillegg medvirker Simen Jacobsen Harstad på gitar og Nikolai Lyngra er med på bass på «It Might As Well Be Springleik», og Vegard Hosarøygard spiller gitar på «Slaatteeng». Alle låtene, med unntak av en som junior står ansvarlig for, er skrevet av Carl Petter og arrangert av Johannes Andreas Opsahl. Vi får 14 låter, og de åpner med «Strange Call».
Vi er vant til at Carl Petter Opsahl er relativt sterkt involvert i det religiøse, samtidig som han er en musikalsk søker, noe jeg synes kommer godt fram i den synthbaserte åpningslåten. Og allerede her merker vi at dette ikke er musikk far og sønn bare har «slengt sammen» som et løst og lødig familieprosjekt. For denne «fanfaren» fører oss inn i en moderne jazzverden som fascinerer, før de er over i den friskere «Carlpetternator», som (nesten) kan sammenlignes med noe Don Cherry gjorde på sine siste plater, med unntak av at her går synth, trommer og klarinett godt inn i folkemusikken i en ytterst frisk og sprelsk sak.
Deretter følger «Spring of Hope», som også er norsk folkemusikk i et nyere uttrykk, med bassklarinetten i front, og med drivende, tøft trommespill, hvoer undertegnede nesten er oppe å «tråkker trinn», før vi får den nydelige balladen «Psalm Anatomy», som endrer stemning midt i låten med trommer og synth under (eller heller ved siden av) klarinetten, hvor den endrer possisjon fra salme til dansbar electronica, og hvor jeg har en formening om at junior tar over etter hvert og forynger musikken kraftig, før vi får «It Might As Well Be Speingleik», hvor tittelen har klare føringer til en gammel jazzstandard, og hvor vi får fint spill fra to av de gjestende musikere sammen med det fine bluesspillet til Carl Petter, før vi er over på «Magnar», som er skrevet til Magnas Storbækken (1956-2022). Her plukker Carl Petter fram Meråker-klarinetten i en litt for kort sak, som låter deilig, før vi får det fine, bluesaktige tittelsporet «Folkcore» med groovy spill på bassklarinetten, mitt favoritt-jazzinstrument når det spilles slik Carl Petter gjør det. Her svinger det utmerket i Opsahls versjon av folkemusikken.
«Commuter Birdwatching» er gjort av junior, og tar oss med ut på en reise i rommet med synthsizeren som følge for en kort stund, før vi får den lette og fine «And Then», med klarinett piano og fint rytmisk trommespill i typisk folkemusikkdrakt i moderne tapning.
«Solastalgia Waltz» er en tung vals som selv jeg kan «tråkke trinn» til, med fint bassklarinettspill og trommer som, som i flere tilfeller på platen, blir en kontrast til klarinettspillet, før vi får juniors «Concrete Flower», hvor vi igjen blir svevende ute i atmosfæren med et nesten «garbareksk» spill i klarinetten. Dette er vakker musikk som ligger et godt stykke unna det vi har vært vant til å høre fra Carl Petter, men som den søkende sjelen han er, så strekker han seg fint inn i denne type lyrisk jazz.
«The Reel Joe’s Garage» har i navnet et hint til Frank Zappa, og med skarpe trommer skapes et fint motspill til «den gamles» fine klarinettspill, hvor han også beviser at han er en tekniker av rang, og selv om låten ikke har altfor tette forbindelser til Zappas «Joe’s Garage», lar jeg med fascinere av ideen og den fine, bluesaktige spillet.
Så går vi mot slutten og komposisjonen «Slaatteeng», med fint, akustisk gitarspill fra Vegard Hosarøygard og fint klarinett- og trommespill, før de avrunder med «Bird Cathedral», hvor balladestemningen igjen er tilbake, i en slags god natt-låt, og en fin avslutning hvor både far og sønn har gravd dypt i det kreative. En original og nydelig avslutning.
Nå har jeg fulgt Carl Petter Opsahl fra hans unge dager, hvor han, for det meste, befant seg innenfor den trafisjonelle jazzen. Og det har skjedd mye i løpet av disse årene. For nå har han og sønnen, Johannes laget en utgivelse som overrasker i lyduttrykket hvor folkemjusikken møter moderne rytmer, og hvor samarbeidet mellom de to og gjestene fungerer ytterst fint, interessant og spennende. Og det er ikke ofte jeg hører musikk med klarinetter i front fungere på langt nær like bra som her!
Jan Granlie
Carl Petter Opsahl (bass clarinet, Bb clarinet, Meråker clarinet), Johannes Andreas Opsahl (drums, piano, vocals, synthesizer), Simen Jacobsen Harstad (duitar), Nikolai Lyngra (double bass), Vegard Hosarøygard (guitar)
