På skive

CARSTEN LINDHOLM

«Indispiration»
JAZZNARTS RECORDS JNA 7917

Den danske trommeslageren Carsten Lindholm, er faktisk ikke en musiker man kjenner veldig godt til i Danmark. Han har lenge holdt på med sin musikk, som ofte har havnet litt under radaren hos både jazzpublikum, de få plateforretningene og andre musikere. Men at han ikke er blitt oppdaget i København, har kanskje sin bakgrunn i at han kommer fra den lille byen Kerteminde på Fyn. Og Fyn er jo ikke en del av Danmark man tar særlig høytidelig i «storbyen» København.

I 1990 flyttet han til «kongens by» og begynte sine studier på konservatoriet D.A.R.K. Han tok privattimer med Ed Thigpen, Aage Tangaard, professor Bent Lyllof ved det klassiske konservatoriet og New Orleans-trommeslageren Jeff Boundreaux, pluss flere av de danske fusion-trommeslagerne.

Nå er han ute med sitt lenge planlagte album «Indispiration» på det relativt ukjente, tyske selskapet Jazznarts. På platen har han fått med en rekke forskjellige musikere, som medvirker på forskjellige spor, så som trompeterne Erik Truffaz, Pete Judge, Gunnar Halle, Thomas Siffling og Rasmus Bøgelund, pianistene John Beasley, Mark Lorenzen og Mathias Grove Madsen, vibrafonisten Christoph Dell, bassistene Reggie Washington, Jim Barr, Hans Emborg, Klavs Hovman og Torkil Christensen, og Henrik Andersen på sitar og tampura. Selv spiller han trommer, Rhodes og kalimba der det passer seg sånn.

Den som forventer jazz med hestehale, høy panne og mye 70-talls jazzrock, blir muligens overrasket over denne utgivelsen. Den musikken denne gjengen fremfører kan gjerne settes i et slags 70-talls lys, men oppdatert til 2017. Men i stedet for å «peise på» med noe som kunne vært utgitt på CTI, beveger Lindholm og hans medsammensvorne seg mye mer mot for eksempel India i sin musikalske tilnærming. I andresporet, «Indian Summer», er det akkurat det vi får, med fint trompetspill fra Erik Truffaz, over et relativt enkelt komp, hvor trommene spiller hovedrollen.

Jeg vet ikke om det er ironisk fra Lindholm sin side, med tredjesporet har fått tittelen «ECM». Og musikken bandet spiller, mede Pete Judges trompet i front og med Jim Barrs bass, kunne gått rett inn i Manfred Eichers lydunivers.

Fjerdesporet «J.G.», må enten være tilegnet Jan Garbarek eller undertegnede (selv om jeg har mest tro på førstnevnte). Her får vi vibrafonen til Christoph Dell som hovedingrediens, over litt Fender Rhodes, og jeg føler man mister litt av oppmerksomheten for hva som foregår. Dells vibrafonspill er spennende nok, men hele låta blir litt stillestående, etter min smak.

Femtesporet «Longing» er meditativt, og åpner fint med Klavs Hovmans bass over pianoet til Mathias Grove Madsen, men etter Hovmans intro stopper det dessverre litt opp. Men etter en stund våkner vi opp igjen. Da Grove Madsen tar over styringen over Lindholms trommer.

Og slik fortsetter det. Vi får en slags moderne fusion, som innimellom har østlige referanser, og det er i disse låtene jeg synes det låter best. Men andre låter kan ha et snev av noe av det siste Don Cherry gjorde på plate («Art Deco» (1989) og «Home Boy» (1985-1990)), blant annet den fine «Luther», hvor Pete Judge trompet ligger relativt tett opp mot Cherry, og den indiskinspirerte «Ganges» hvor Thomas Sifflings trompetspill ligger helt i det samme landskapet.

Jeg synes Lindholm gjennomgående har vært litt for snill med seg selv på denne innspillingen. Han har i litt for stor grad satt seg selv i «baksetet», og latt de forskjellige bassistene og trompeterne få styre litt for mye. Eller kanskje er det slik han gjerne vil ha det. Og stedet for å være en trommeslager som fremhever seg selv og viser fram «håra på brøstet», velger han å holde seg i bakgrunnen som komponist og en litt tilbaketrukken trommeslager.

Og det er helt greit. Vi får i alle fall møte flere gode trompetere på platen, og når man kommer til låt nummer ni, «Indiance», hvor Gunnar Halle får føre ordet, kommer også Lindholm mer til sin rett, sammen med Hans Emborg på bass, og det hele løsner. Men dessverre er låten altfor kort til at den kan være nok til å fremheve Lindholm. Og det er synd, for akkurat her syntes jeg det skjer spennende ting, som de gjerne kunne ha fortsatt med.

På «Afrindian» er det igjen Thomas Siffling som trakterer trompeten. Det er vakkert, nedpå, men dessverre litt for stillestående til at det fester seg for alvor. Og når han bruker en slags synth-effekt på trompeten holder hodet på å sprenges av høye lyder som slett ikke burde vært der.

Så følger «Punjab Boogie» og vi får igjen Gunnar Halles fine trompetspill. Og her skjer det noe spennende igjen. Lindholms trommer kommer godt fram, og sammen med «Indiance» er dette det vi har savnet på en del av de andre sporene. Her løfter musikken seg, mest på grunn av at Lindholms trommer kommer mer fram, og at Klavs Hovmans bass-spill lyser.

Vi får «Spaces In Places», hvor Rasmus Bøgelund er trompeter, og vi tenker Sun Ra allerede før låta er startet. Og etter en litt stillestående åpning, folder låta seg ut, og den utvikler seg til å bli en av platas mest spennende. Ikke minst på grunn av at Lindholm viser seg fram med rocka trommespill.

Så går Lindholm og hans medmusikanter inn mot landingsstripen med «Konnakol», en indiskinspirert sak med sitar og tampura og alt som skal til for å skape den rette stemningen. Vi får igjen Rasmus Bøgelunds trompet, med nesten i overkant mye romklang, men det fungerer. Og så lander de med «Longing Drum Impro» hvor en stødig bass, som jeg ikke klarer å finne ut hvem er, under improviserende og lekne trommer. Kanskje skulle denne låta ha kommer tidligere på platen, for her er det Lindholm som er «sjefen», og det er spennende å følge hans litt løse improvisasjoner over en relativt «steady» bassgang.

Kanskje burde Lindholm i stedet for å invitere alle favoritt-trompeterne med i studio, sette sammen et band som har en, eller til nød to trompetere, for eksempel Halle og Judge, Klavs Hovman på bass, en pianist som også trakterer synth og andre tangenter, pluss seg selv. Da tror jeg helheten i musikken ville blitt bedre, og man kunne skrelt vekk noe «langhalm». For på det beste låter dette strålende, men det blir litt for lite variasjon til at en enkel herre som meg klarer å holde oppmerksomheten oppe hele veien.

Jan Granlie

Erik Truffaz (tp), Pete Judge (tp), Gunnar Halle (tp), Thomas Siffling (tp), Rasmus Bøgelund (tp), John Beasley (p), Mark Lorenzen (p, harm, rhodes), Mathias Grove Madsen (p), Christoph Dell (vib), Reggie Washington (b), Jim Barr (b), Hans Emborg (b), Klavs Hovman (b), Torkil Christensen (b), Henrik Andersen (sitar, tampura). Carsten Lindholm (dr, rhodes, kalimba)