Cecil Percival Taylor ble født den 15. mars 1929 i New York, og er en av verdens ledende jazzpianister. Han er kjent som en av de største bidragsyterne til utviklingen av frijazz (ved siden av Ornette Coleman). Hans første innspilling, «Jazz Advance», ble utgitt i 1956, og derfra og fram til i dag har det kommet et utall fantastiske innspillinger fra Taylor. Han er kjent som en ekstremt energisk og fysisk musiker, som produserer overveldende komplekse improviserte uttrykk. Han lærte å spille piano seks år gammel og studerte ved New York College og New England Conservatory. Etter å ha spilt i R&B- og swingband tidlig på 59-tallet, dannet han i 1956 sitt eget band med sopransaksofonisten Steve Lacy. Senere samarbeidet han med John Coltrane, Archie Shepp og bassisten William Parker. Størsteparten av hans musikalske utvikling tilbrakte han imidlertid sammen med altsaksofonisten Jimmy Lyons (fra 1961 til Lyons død i 1986) og trommeslagerne Sunny Murray og senere Andrew Cyrille. Disse musikerne utviklet ofte nye kraftfulle former for samspill. Fra tidlig på 1970-tallet begynte Taylor også stadig oftere å spille solo.
Og det er som solopianist vi møter han på «Garden 1st Set». Det starter med Taylors vokal i låta «Elell», og derfra og ut er dette et realt party av fritt improviserte fabuleringer rundt et Bösendorfer piano, gjennomført av en av klodens mest originale improviserende musikere.
Hans ideflom er utenfor denne verden, og både hans anslag og tilnærming har vært skole for, så og si alle fritt improviserende musikere som de siste årene har vært aktive på jazzscenen.
Vi får tre lange strekk, «Elell» på 26 minutter og 53 sekunder, «Garden I» (11:18) og «Stepping On Stars» som klokkes inn på åtte minutter og 58 sekunder. Og hele veien er dette usedvanlig spennende musikk. Langt fra andre kjente soloartister, som for eksempel Keith Jarrett, men samtidig også nært en musiker som Jarrett. Det er rett og slett et mesterstykke i fri improvisasjon fra start til mål. Hvis man hører på for eksempel Jarretts «Köln Concert», så hører man flere strekk som nesten er hentet direkte fra Taylors idéverden.
Dette er rett og slett en perle av en plate. Taylor spiller nesten som om han gjennomfører en 5000 meter. Det er sterk musikk, det er atletisk og spennende, og hans tilnærminger til for eksempel blues er påtagende og ytterst spennende, som i sistesporet «Stepping On Stars».
Innspillingen er fra 1981, og er en gjenutgivelse av originalplaten «Garden» som kom ut som dobbelt LP på Hat Hut i 1981. Og er du ikke den lykkelige eier av originalen, eller har en utgave som er spilt i stykker, så er det bare å løpe til nærmeste platepuscher, og skaffe deg nyuygivelsen. Bedre improvisert musikk får du rett og slett ikke!
Jan Granlie
Cecil Taylor (p)
