På skive

CHICAGO LONDON UNDERGROUND

«A Night Walking Through Mirrors»
CUNEIFORM RECORDS RUNE 428

Trompeteren Rob Mazurek har sammen med trommeslageren Chad Taylor i flere år hatt sin Chicago Underground duo gående. De har tatt med dette prosjektet blant annet til Rio de Janeiro, og utgitt flere plater med musikere derfra, pluss at de samarbeider flittig med musikere fra hele den vestlige verden.

Nå er turen kommet til Café OTO i London, hvor de har gått i kompaniskap med bassisten John Edwards og pianisten Alexander Hawkins, to av de mest profilerte, britiske jazzmusikerne innenfor den friere delen av den britiske jazzen de senere årene.

Vi får fire relativt frittgående strekk, hvor tredjesporet, «Boss Redux» er basert på Ken Prince’s «Boss Bossa». Resten er «funnet opp» der og da, mens de står på scenen på et av Londons hippeste klubber for alternativ jazzmusikk.

Slike prosjekter vet man aldri hvor ender. Noen gnager finner musikerne hverandre umiddelbart, og leverer strålende musikk skapt der og da, og som aldri kan gjentas. Andre ganger får man antydninger til noe spennende, men ofte kan man bli vitne til litt for mye «langhalm» og partier hvor det ikke skjer så fryktelig mye spennende.

Men på «A Night Walking Through Mirrors» synes jeg de fire, i store deler av innspillingen, finner en god tone. De har en eller annen umerkelig kontakt som fører dem i samme retning, og selv om jeg ikke er like begeistret for lyden på Café OTO, så fungerer det. Lyden blir ofte litt for ullen, til at jeg kan gi platen toppkarakter, men det som fremføres musikalsk er hele veien storartet og spennende.
Og hver gang jeg hører pianisten Alexander Hawkins overraskes jeg over hvilken spennvidde det er i hans spill. Han kan gå fra nesten The Bluenotes (det legendariske bandet fra Sør-Afrika) til totalt fri musikk uten å blunke, og levere strålende pianospill. Men det er, i stor grad, Mazurek som setter standarden for hvilken retning musikken skal ta på dette konsertopptaket. Selv om man i andresporet, «Something Must Happen» (en god beskrivelse av frustrasjonen i slike spontale samarbeid), merker at Hawkins tar roret og styrer musikken.

Den mest spennende låta på platen, er for meg tredjesporet, «Boss Bossa», hvor både Edwards bass og Taylors trommer får god plass. Her får jeg nesten en følelse av at Jon Hassell er inne med sin trompet, men det er hele tiden den særpregede tonen i Mazureks trompet som dominerer. På denne låta er man på tur ut i verden og Sør-Amerika, uten at det blir «streit» bossa nova, eller at Stan Getz lurer i bakgrunnen. De fire musikerne boltrer seg friskt og freidig i sin egen verden og Taylors mbira, spiller en medvirkende årsak til at musikken fungerer såpass godt.

Jeg tror at de som befant seg på Café OTO den 21. april i 2016 hadde en strålende kveld. For det er ikke hver dag man får muligheten til å høre fire musikere boltre seg i den fritt improviserte musikken, hvor man oppnår et så tett og samspilt kollektiv som det vi får servert på denne platen. Så får bare lyden være som den er (den bedrer seg etter som man blir vant til den). Jeg hadde kost meg glugg i hjel med denne kvartetten, og selv om man ikke frekventerer Café OTO så ofte, så kan jeg kose meg lenge med konsertopptaket på «A Night Walking Through Mirrors».

Jan Granlie

Rob Mazurek (tp, sampler, elec, v), Chad Taylor (dr, mbira, elec), Alexander Hawkins (p), John Edwards (b)