På skive

CHIPPENDALE / GUSTAFSSON / PUPILLO

«Melt»
TROST TR135

Det relativt nystartede Østeriske plateselskapet Trost Records, har på kort tid markert seg som et av de viktigste selskapene for eksperimentell og frittgående musikk, ikke bare i Europa, men i hele verden.

Trioen med trommeslageren Brian Chippendale, saksofonisten Mats Gustafsson og bassisten Massimo Pupillo startet som et tilfeldig prosjekt i 2014. Etter første møte oppdaget de at de hadde mye til felles, og valgte å fortsette samarbeidet, og da var selvsagt Trost på plass med opptaksutstyret.

«Melt» er deres debutalbum som trio, og det er lett å sammenligne trioen (saksofoner, bass og trommer) med et annet bandprosjekt Gustafsson er involvert i, The Thing, men bortsett fra instrumentsammensetningen er det lite som minner om The Thing i denne trioen.

For i motsetning til The Things groove-baserte spill, tar man her helt av fra start til mål. Her er det ingen sperrer eller ting som forhindrer at musikerne får tatt ut alt sinne, frustrasjon, glede og behov for å ytre seg, på noen som helst måte.

Det starter relativt «snilt», med tydelig vekt på Chippendales trommer, som er distinkte og harde, før det tar av for fullt, og vi føler at vi har havnet i et lydinferno vi ikke ante eksisterte.

Gustafsson starter med elektronikk, sammen med et ytterst heftig trommespill og et enormt bassinferno, som man må i rusegropa på en eller annen flyplass for å oppleve maken til. Gustafsson plukker fram saksofonen, og selv han, får problemer med å nå helt fram i det massive lydbildet. Jeg tenker på en konsert under Moldejazz for mange år siden hvor John Zorns Painkiller jagde publikum på dør, men på en eller annen merkelig grunn, så blir man mer eller mindre låst fast i stolen mens dette lydinfernoet pågår.

Vi får to låter; «Faces of Fear, Transformed, Melted» på 32 minutter og ni sekunder, og «Flesh, Transformed, Melted» på 46 minutter og 11 sekunder. Og hele veien er man ved helvetes port. Dette er musikk som ville medført dødsstraff under reformasjonen. Dette er rett og slett et lydinferno man skal ha nedsatt hørsel på begge ørene for å makte å høre på høyt volum (slik musikk skal spilles på høyt volum, for at man ikke skal miste detaljene).

Men vi blir sittende som naglet til stolen. Det er nesten så vi bare venter på at strømmen skal settes på, og vi forsvinner inn i flammene og all pinselen man sier befinner seg på andre siden.

Men jeg liker det! Jeg simpelthen elsker dette lurvelevenet! En støy som frembringes av tre av verdens ledende musikere innenfor den heftige improvisasjonsmusikken. En støy som får katten til å rømme til skogs. Et inferno som får naboene til å banke på døren å spørre om det er bestialske mord på gang. Men en musikk som har sin mening, og som, så rart det enn kan høres, swinger infernalsk. Chippendale (må for all del ikke forveksles med en gjeng lett antrukne herrer som opptrer for et hylende, kvinnelig publikum) kaster ut noen strofer med ord det ikke er mulig å oppfatte meningen i, men det fasinerer. Musikken kryper inn i deg og fester seg i ryggmargen, som var du midt inne i en horror-movie som aldri tar slutt. Du merker at du svetter, og da det endelig tar slutt, bruker du lang tid på å komme deg opp av stolen, stavre deg på skjelvende ben bort til stereoanlegget, for å sette på «Ballads» med John Coltrane, kun for å få hjerterytmen og blodtrykket ned på et normalt og anstendig nivå igjen.

Jan Granlie

Brian Chippendale (dr, elec, v), Mats Gustafsson (ts, fluteophone, elec), Massimo Pupillo (b)