Det er alltid hyggelig å få nye plater tilsendt, med bandledere eller musikere du ikke kjenner fra før, men som leverer original og flott musikk! Jeg må, med skam å melde, at bassisten Chris Lightcap har klart å passere under min radar med god margin, selv om jeg ser på hans hjemmeside at han har samarbeidet med folk som Marc Ribot, Regina Carter, Craig Taborn, Mark Turner, John Medeski, Tomasz Stanko, Chris Potter, Paul Motian, John Scofield, Dave Liebman, Anthony Braxton, Sheila Jordan og ei røys med andre store navn tidligere.
Han kommer opprinnelig fra Pennsylvania, og har studert under såpass dyktige bassister som Milt Hinton og Cameron Brown.
Nå er han ute på det portugisiske selskapet Clean Feed, med en stor overraskelse av ei plate. Sammen med pianisten Craig Taborn, saksofonistene Tony Mallaby og Chris Cheek og trommeslageren Gerald Cleaver, gir de oss hip jazzmusikk, et godt stykke unna det vi er vant med å få fra Pedro Costas utmerkede selskap.
Det starter med «Nine South», en låt som nesten har sør-afrikanske elementer i seg, særlig i saksofonspillet. Taborn spiller flott Wurlitzer el.piano, og beviser umiddelbart at han ikke bare er en habil akustisk pianist. Blåserne spiller unisone med en første og andre stemme, som fungerer flott sammen med el.pianoet. Man får en slags Chick Corea møter Johnny Dyani-følelse. I starten av «White Horse» spiller kapellmesteren akustisk gitar og bass, før han avslutter på orgel. En morsom og intens liten låt.
Tittellåta høres ut som den er laget på 60-tallet, i form og innhold, og Lightcap gir oss en flott bass-solo, før Taborn gir oss en nydelig pianosolo. En av saksofonistene følger opp (jeg beklager, men jeg er ikke i stand til å peke ut hvem som er hvem, men jeg tipper det er Chris Cheek). Det swinger fint av tenorsaksofonen og låta, mye på grunn av Lightcaps fine 4/4-spill og Cleavers løse og ledige trommespill.
Fjerdesporet, «Arthur Avenue» starter også med bass-solo, denne gangen så stille som snø, før Taborn legger noen akkorder på el.piano og de andre kommer inn i en nydelig ballade.
Det er først i femtelåta, «Down East», at vi begynner å kjenne oss igjen i Clean Feed-landskapet. Her serveres en ren og skjær rockelåt med de frittgående saksofonister i storførm – rått og deilig. Kanskje vil noen hevde at denne låta bryter litt med låtene tidligere på albumet, men bare lytt til intensiteten hos saksofonistene på dette sporet, og du forstår at dette er blodig alvor.
«Still Well» er tilbake i det landskapet de foregående låtene er i. Lystig el.pianospill fra Taborn og tostemte saksofoner i et typisk sør-afrikansk landskapp. Fint.
«Stone By Stone» fortsetter i samme landsakpet. Musikken er litt søkende, men ikke negativ på noen som helst måte. Dette er livseleksir av beste merke. Låta bygger seg fint opp, og Johnny Dyanis nydelige «Witchdoctor’s Son» dukker opp i bakhodet.
Det hele rundes av med «All Tomorrow’s Parties», en Lou Reed-låt, og hentet fra Velvet Undergrounds debutplate, «The Velvet Underground & Nico» fra 1967. Hvis jeg blir invitert av denne gjengen på dette partyet, så kommer jeg garantert!
En original, morsom, hyggelig og flott utgivelse fra bassisten Chris Lightcap, som jeg mer enn gjerne hører på konsert i løpet av året!
Jan Granlie
Chris Lightcap (b, g, org), Craig Taborn (elp, p, org), Tony Malabu (ts), Chris Cheek (ts), Gerald Cleaver (dr)
