Jeg må innrømme at jeg var svært skeptisk da jeg så at den amerikanske saksofonisten Chris Potter hadde vært ute i «overgangsvinduet», som det heter i fotallen, og gått over til det bristiske laget Edition Records, ledet av pianisten Dave Stapleton. Joda, Edition er et godt «hold» med mange plasseringer høyt oppe i den britiske ligaen, og de har, siden starten, vært å finne i toppdivisjonen. Men at stjernespilleren Chris Potter, som har samspill med folk som Paul Motian, James Moody, Mike Mainieri, Ray Brown, Steve Swallow, Red Rodney, John Scofield, Jack DeJohnette, Brad Mehldau, Brian Blade og, ikke minst, Dave Holland i CVen sin, skulle melde overgang til et engelsk laget, hadde jeg ikke trodd.
Derfor var det svært spennende å sette seg ned med hans første opptreden på det britiske selskapet. En slags trygghet var det å se at trommeslageren Eric Harland var med på laget, en trommeslager Potter har spilt med ved en rekke anledninger før, men resten av lagoppstillingen, med keyboardisten James Francies og bassisten Linley Marthe, som jeg ikke kjenner fra før, gjorde meg mer enn skeptisk før «debutkampen».
Det starter et godt stykke fra det jeg er vant til å høre fra den gode amerikaneren. «Invocation», er en låt som høres ut som om flere instrumenter er lagt på hverandre, og hvor Potter spiller flere saksofoner pluss bassklarinett, og musikken blir nesten klassisk. Og i andresporet, «Hold It», får vi en svært «hip» låt, som oppholder seg i det landskapet vi har hørt musikere som Kamasi Washington og hans produsent-team tidligere, og jeg rynker på nesen.
«The Nerve» er en svevende sak med mye synthsizere og tunge trommer under Potters tenorsaksofon, og jeg begynner å savne Potters mange, tidligere albums. Men det roer seg litt etter hvert. Men hele tiden er det et slags «hipt» jazzrocklandskap som jeg ikke synes passer helt for Potter.
Og slik fortsetter det egentlig gjennom hele platen. All musikken, med unntak av «Koutumé», som er gjort av Amendoudji Joseph Vicky, og som kanskje er platens fineste spor, og sistesporet «Pressed For Time» som er ført i pennen av James Francies, er laget av Potter, og jeg lar meg dessverre ikke fascinere mer enn akkurat nok til at jeg vil fortsette å høre denne platen flere ganger, mest for å høre om det er noe jeg ikke har fått med meg.
Joda, femtesporet «Circuits» er fint. Her blir det ikke riktig så mye elektronikk og staffasje som på noen av de andre numrene, og Potter spiller strålende tenorsaksofon.
Jeg synes Potter og hans venner med dette albumet har førsøkt å gå en litt annen vei med musikken enn det vi har hørt fra Potter tidligere. Og det er ingenting galt med at en såpass god saksofonist som Potter skal gjøre det. Han må utvikle seg videre, skal han kunne brødfø kone og barn i den beinharde konkurransen som jazzmarkedet . Men om dette var rett vei å gå for den gode saksofonisten vet jeg ikke.
Men er du ute etter den «nye» jazzen, uten at du nødvendigvis trenger å utelate noen av de etablerte musikerne, så skal du sjekke ut Chris Potters nye album. Det er mye spennende å finne innimellom det «hippe» lydbildet, særlig fra kapellmesteren selv. Og kanskje følte Potter at det var muligheten han hadde for å gjøre noe helt nytt da han gikk over til den engelske elitedivisjonen.
Jan Granlie
Chris Potter (ts, ss, cl), Eric Harland (dr), James Francies (keys, fl, samples, g, keys, perc), Linley Marthe (b)
