Et av Norges fremste post-Americana-band, Chrome Hill, har denne gangen valgt å gå i kompaniskap med den japanske psycho-jazz-duoen Döjö. Dette er en risikabel blanding, siden den norske trioen, med gitaristen med mere, Asbjørn Lerheim, bassisten Roger Arntzen og saksofonisten og klarinettisten Atle Nymo, ikke nødvendigvis befinner seg altfor tett på den japanske duoen Döjö, som består av Michiyo Yagi på 21-strengs elektrick koto og Tarmaya Honda på trommer. På Free Rangers får vi dristige vekslinger mellom det heftig kaotiske og overdådig rolige, og selvenser med spagetti-western, drømmesenarier og fragmentariske gagaku-seremonier, og hvor det hele bygger på og rundt det dristige grunnlaget som ble lagt ut av disse ensemblenes forrige samarbeid, Live at Aketa No Mise fra 2023.
Vi får sju musikalske «strekk», hvor mesteparten er laget av musikerne i fellesskap, med unntak av førstelåten, «The Showdown» som er gjort av Lerheim, Arntzen og Tagi og sjettesporet «Trident», som er gjort av Yagi, Honda og Nymo. Og det er godt å oppdage at det fremdeles er liv i det tidligere, svært aktive plateselskapet, Clean Feed, og platedirektøren Pedro Costa, selv om Costa har fortalt at selskapet er historie.
Innspillingen er gjort i Amper Tone Studio i Oslo den 13. september 2024, og fra start til mål er dette en original og spennende utgivelse. Det er ytterst spennende å høre dee tre nordmennene og de to japanerne går løs på arven fra den amerikanske folkemusikken og innlemme den i den nyere jazzen og improvisasjonsmusikken. Og i førstelåten høres kotoen nesten ut som en gitar spilt av Ry Cooder som filmmusikken til Paris, Texas, med oppdatert improvisasjon som blander den nyere, norske jazzen med den eksperimentelle, japanske improvisasjonen.
Og etter åpningssporet, får vi være med på en reise over den støvete prærien, hvor en musiker som Bill Frisell har vandret fra tid til annen. Men Frisells gitarspill er annerledes enn det disse fem fremfører, selv omm røttene kan være den samme, og selv om de tre nordmennene kommer fra Sunnmøre og Nordland. Og de to japanerne er storbymennesker, slik man gjerne blir om man kommer fra «solens rike».
De sju låtene er varierte, nedpå, eksperimentelle og spennende. Bassen til Arntzen ligger tungt og fint framme i lydbildet og danner et fint grunnlag for de andres improvisasjoner. Lerheim er en utmerket gitarist som passer like godt iinn om han spiller eksperimentell musikk eller covrer Elvis. Nymo kjenner vi best som en som utvikler jazzen fra 1960-tallet og framover, men han finner virkelig sin plass i dette kollektivet, Yagi, som har erfaring fra musikalske samarbeid nesten over hele kloden, er en mester på kotoen, og bruker den både som harpe, gitar og spennende koto-improvisasjoner, og Honda fungerer nok adskillig bedre som trommeslager enn bilmerket med samme navn noen gang har gjort. Han er en slags minimalist i spillet, og legger inn utmerkede bidrag gjennom hele uutgivelsen.
Platen er gjennomgående neddempet. Men i en låt som «Fjord Fairline», hvor Nymo legger ut med utmerket tenorsaksofonspill, er et mega-eksempel på hvor godt de fem kommuniserer. Hør bare på Lerheims improvisasjoner i denne låten. Mesterlig!
Dette er blitt en utmerket utgivelse, hvor to band møtes og forstår hverandre umiddelbart tross språkbarrierer. Det er fem fremragende musikere som nesten «peker nese» til det amerikanske, og viser at det er muulig å gjøre den amerikanske americana-musikken også andre steder i verden.
Et nydelig og spennende samarbeid!
Jan Granlie
Asbjørn Lerheim (Fender bass VI, electric guitar, electronics), Roger Arntzen (double bass, electronics), Atle Nymo (tenor saxophone, clarinet, bass clarinet), Michiyo Yagi (electric 21-strings koto, electronics), Tamaya Honda (drums)
