Kvintetten Civil Disobedience (sivil ulydighet), ble startet av New York-bassisten David Ambrosio, med formål å tydeliggjøre komposisjoner av viktige, progressive jazzmusikere fra Blue Note-æraen på slutten av 1960-tallet, hvor de hyller musikere som Bobby Hutcherson, Jackie McLean, Stanley Cowell, Harold Land, Joe Chambers, Duke Pearson og James Spaulding.
I presseskrivet kan man lese at «som en refleksjon på en tid preget av sosial omveltning og sivil uro, lå komposisjonene som danner kjernen i dette prosjektet i dvale i flere tiår, uhørt og lite verdsatt da de ble skapt. Over femti år senere er vi i Amerika igjen ved et veiskille, og ser betydelige paralleller i sosiale bevegelser som minner om den transformative epoken, og det er mot dette bakteppet at den en gang oversette musikken fra Blue Note-æraen på slutten av 60-tallet får en nyvunnet relevans».
Bandet til bassisten David Ambrosio består i tillegg av saksofonisten Donny McCaslin, trompeteren Ingrid Jensen, pianisten Bruce Barth og trommeslageren Victor Lewis, og innspillingen er gjort i Blue Frog Studios i New York den 2. februar 2025.
Det er mulig det er bare i USA, men jeg vil vel hevde at etter den stor «vinyl-reunionen» kom for noen år siden, i alle fall her i Europa, så har en rekke av Blue Note-utgivelsene enten kommet ut på nytt, gjerne med andre cover, eller blitt «pusset på» og utgitt i nye utgaver. Men med den samme musikken.
Men dette er, stort sett, musikk som har havnet i kategorien for «standard-jazz», og er musikk som spiller jevnlig på klubber over hele verden også i dag. Men de fem komposisjonene denne gjengen har valgt å fremføre, er ikke av de mest spilte på diverse jamer, og de skal ha ros for at de har gått utefor den «vanlige» settlisten og plukket fram låter vi ikke husker så godt.
De starter med vibrafonisten Bobby Hutcherson «For Duke P. (aka XYZ)», en hyllest til pianisten Duke Pearson, en låt som går rett inn i Blue Note-tradisjonen med drivende hardbop, som disse musikerne formidler på en fin måte, og som jeg gjerne skulle ha hørt på en dunkel jazzklubb etter aller annet sted. Saksofonisten Donny McCaslin, er en av de jazzmusikerne som har fått stor oppmerksomhet de senere årene, etter at han medvirket på noe av det siste David Bowie gjorde. Han har utgitt flere plater i eget navn, men jeg sldri helt fått tak i storheten hos saksofonisten. Men i åpningssporet her, synes jeg han leverer «varene» på fremragende måte. Og trompeteren Ingrid Jensen er helt på hjemmebane i denne musikken. Og med utmerket bass-spill fra kapellmesteren og ,ed Victor Lewis som «drivkraften» i bakgrunnen, blir dette en såpass fin versjon av låten, at jeg settes rett tilbake i perioden.
Altsaksofonisten James Spaldings «A Time To Go», er hentet fra Bobby Hutchingsons utgivelse Patterns, som ble innspilt i 1968, men som ikke kom ut før i 1980 (på CD i 1995). Komposisjonen var skrevet som en hyllest til Dr. Martin Luther King jr., og er en fin ballade og en verdig hyllest, før vi får trommeslageren Joe Chambers «Irina». Den er oppkalt etter den greske fredsgudinnen Eirene, og ble, i sin tid, regnes som toneangivende for mye av den moderne jazzen. Dette er også en relativt rolig låt, hvor vi merker oss McCaslins utmerkede sopransaksofonsolo. Låten var inkludert i Chambers «Moving Pictures Suite», og her er det de rytmiske skiftene og det fine spillet som blir lagt merke til. I tillegg til McCaslins utmerkede sopransaksofonsolo, legger vi merke til pianospillet til Bruce Barth, som ligger langt foran 1960-tallet. En komposisjon som ser framover, og som mange musikere, enten de er klar over det eller ikke, har blitt inspirert av. Dette kunne vært en versjon det norsk/svenske bandet Atomic kunne ha gjort. Uheldigvis «fases» låten ut på slutten, men det må vi vel leve med, så lenge tiden er begrenset på en CD.
Deretter følger saksofonisten Harold Lands «Poor People’s March», komponert til Poor People Campaign of 1968. Det er jo for ille at det skal være nødvendig med slike kampanjer i et land som USA, men om det skjedde i 1968, så er det absolutt på tide å plukke fram ideen igjen i 2026.
Her er grunnlaget 1968, men soloene vi får servert er oppdatert til 2026, så det er bare for musikerne å gå ut i gatene og spille for amerikanerne, enten de «faker» mordforsøk på presidenten eller ikke.
Så avsluttes denne viktige utgivelsen med nok en komposisjon av trommeslageren Joe Chambers. Og her avsluttes det hele med hans «Ankara», hvor komponisten ville vise sin fascinasjon for den islamske og ikke vestlige mystikk. Komposisjonen var også å finne på Hutchersons utgivelse Patterns, og den åpner med en fin bassintro, som leder oss inn i en fin komposisjon, som jeg ikke helt klarer å plassere i den islamske og ikke vestlige mystikk. Kan hende låter det er troverdig på originalen, men det spiller ingen rolle. For versjonen vi får her er utmerket. Ingrid Jensen åpner solistrekken med en utmerket solo med mute, som går rett inn blant 1960-tallets beste, hvor Miles Davis dukker opp i bakhodet. Vi får en fin pianosolo med en ytterst pågående Lewis i bakgrunnen.
Dette er blitt et hyggelig gjenhør med noen «glemte» komposisjoner fra Blue Note-katalogen, med fem musikere som tar musikken inn i vår tid. Ikke på den måten at de gjør det om til fritt improvisert musikk, men som på utmerket vis tolker låtene på sin måte. Og i 2026 er dette en ytterst viktig utgivelse som bør spilles på alle radiostasjoner «over there», ikke bare fordi det er utmerket musikk, men like mye fordi presidenten og hans fotsoldater trenger å bli oppmerksom på historien.
Jan Granlie
David Ambrosio (double bass), Ingrid Jensen (trumpet), Donny McCaslin (tenor saxophone, soprano saxophone), Bruce Barth (piano), Victor Lewis (drums)
