Nesten daglig ramler det inn plateutgivelser i postkassen med musikk fra store deler av verden, aller mest fra Europa, med musikalske sammensetninger jeg ikke ante eksisterte. Og det er når disse puttes i spilleren, at jeg, stadig vekk, får reddet dagen med ny, spennende og kreativ musikk. For det finnes så utrolig mye spennende der ute som vi her i Norge, i alle fall her på Voss, ikke ante eksisterte. Og gjerne kommer disse fra relativt små plateselskaper, eller fra musikerne selv, som har oppdaget at salt peanuts* anmelder mye av den musikken som ikke de store jazzmagasinene bryr seg om. Mange av disse magasinene krever, faktisk, at plateselskapene kjøper annonse, om de skal få mulighet til å få anmeldt platene de sender. Men slik er det ikke på salt peanuts*. Vi synes at om en artist eller plateselskap har tatt seg bryet med å sende plater nordover til bygde-Norge, så skal platene lyttes til og vurderes for anmeldelse.
En av de platene som har havnet i postkassen, er den nye utgivelsen med kvartetten Dandy Dandie, som nå er ute med sitt andre album Helios y Selene. Her fortsetter de sin søken etter det lyriske, i krysningspunktet mellom kammermusikk, impresjonistisk jazz og tidløs musikalsk poesi. I presseskrivet omtaler man det vi får servert som «en kvartett som vever en musikk med delikate kontraster, der stillhet er like viktig som harmonier, der sollys avslører de samme mysteriene som nattlige dagdrømmer».
Kvartetten består av tenorsaksofonisten Alan Darche, som også står ansvarlig for de fleste komposisjonene, pianisten Nathalie Darche, vokalisten Chloé Cailleton og trompeteren Geoffroy Tamisier. I tillegg gjester trombonisten Jean-Louis Pommier på tre av de 14 sporene.
Helt fra de første tonene oppdager jeg at avstanden mellom denne musikken, som har sitt utspring i Mellom-Europa, ikke skiller seg veldig mye fra mye av den jazzen vi, de senere årene, har fått fra norske og skandinaviske band.
De starter fint med «Nathalie», en lyrisk og fin låt med ordløs vokal som en del av orkestreringen. De fleste låtene domineres av trompet og tenorsaksofon, med den ordløse vokalen i «blåserrekken» og med pianoet som en fin kontrast. Mesteparten av musikken er, som sagt, gjort av tenorsaksofonisten, men de er også innom Maurice Ravels «Concerto en sol, Il adagio assai», og et spor gjort av trompeteren Geoffroy Tamisier.
Musikken er gjennomgående lyrisk, og de enkelte låtene ligner kanskje litt for mye på hverandre, slik at interessen etter hvert, særlig når man har spilt gjennom platen noen ganger. Men innimellom varierer de litt, slik at ikke alt blir altfor likt. Men det meste er bygd rundt samme lest, med fint trompet og saksofonspill sammen med den ordløse vokalen, med pianoet som en slags «rettesnor», og det meste ligger tett på det lyriske uttrykket, som blir litt for ensformig for en hel plateutgivelse.
Men hele vegen spiller de fint. Komposisjonene er fine nok, og de to blåserne pluss vokalen blir en helt ok «motpol» mot pianoet. Og når tolkningen av Ravels komposisjon skiller seg nevneverdig fra resten, selv om dette er pianistens låt, som blir utmerket fremført, mister jeg litt av konsentrasjonen ved gjennomspillingen.
Kvartetten fremfører låtene på en helt grei måte. Det er flinke musikere, men, som sagt, så hadde jeg ønsket mer variasjon i spillet.
Jan Granlie
Alan Darche (tenor saxophone), Nathalie Darche (piano), Chloé Cailleton (vocals), Geoffroy Tamisier (trumpet), Jean-Louis Pommier (trombone)
