På skive

DAS KAPITAL

«Vive la France»
LABEL BLEU LBLC6731

Det fransk/dansk/tyske bandet Das Kapital, har i mange år vært et radikalt band med base i Paris. Den danske gitaristen Hasse Poulsen flyttet nedover for mange år siden for å etablere seg som improviserende musiker i byen. Der traff han den tyske saksofonisten Daniel Erdmann og den franske trommeslageren Edvard Perraud, og de første gangene jeg hørte bandet live, var de langt ute på venstresiden politisk, hvor de spilte sine kommentarer til kommunistiske filmer , blant annet en hvor man skulle flytte en Lenin-statue fra Tyskland til Moskva på lastebil.

Deres seneste langspiller har fått det klingende navnet «Vive la France», og inneholder 12 komposisjoner som burde være velkjente for de fleste franskmenn, men som kanskje ikke er like kjente her oppe i nord.

Det starter med Maurice Ravels «Pavane pour une infants défunte» i trioens helt eget arrangement. Og før de avslutter med Charles Trenets gamle sviske, «La Mer», er de innom både Patrice Hernandez, Erik Satie og Jacques Brel med flere.

Trioen er, etter såpass mange år, svært samspilte. Saksofonist Erdmann har en litt lys tone i tenorsaksofonen, som er særegen, mens Poulsens gitarspill er teknisk og lydhørt, og Perrauds trommespill er pågående og fint.

Når Das Kapital lager musikk bringes det alltid inn humor, også i disse versjonene av de mer eller mindre kjente, franske komposisjonene. De gjør dem på Das Kapital-vis, som er åpent og fint, og ikke minst originalt.

Jeg kan godt tenke meg at det franske publikummet elsker disse versjonene av de kjente komposisjonene. For oss som ikke er like bevandret uti det franske, blir det tidvis, litt monotont, selv om vi elsker måten de tre spiller på. Men i de komposisjonene vi kjenner fra før, blir dette en fryd for øret, som i Jacques Revaux og Claude Francois «Comme d’habitude», som er mer kjent som «My Way» i Frank Sinatras versjon. Dette er en deilig låt, hvor trioen først spiller det velkjente temaet, før de bryter raskt ut til venstre og gir oss en herlig, frittgående utgave av låta. Og Erik Saties «Gymnopédie #1» gjøres som en vakker jazzballade, som både er original og fin. Og Jacques Brel s «Ne me quitte pas», gjøres som en sår og vakker ballade, hvor Poulsen spiller med bue på gitaren i en klassisk solo.

Og slik er hele albumet. Vi får hele tiden noen fine overraskelser, når det er komposisjoner vi kjenner igjen, og i de vi ikke kjenner så godt, gleder vi oss over de tres fine og tette samspill, og ikke minst kreativitet.

Og når nest siste låt er George Bizets «L’Arlésienne» i en vanvittig og frittgående versjon, så er i alle fall denne anmelderen solgt! Strålende! Og når de avslutter en slik plate med en relativt fri versjon av den gamle släger, «La Mer», fullfører de et strålende album med versjoner av de franske musikkskatter, som jeg er overbevist om at mange av de mest borgerlige i Frankrike ikke helt kan ta til seg.

Men for oss som ikke er altfor frankofile, med unntak av et par, tre vindistrikter, så er dette fantastisk! Men hadde man fremdeles operert med gapestokker på offentlige plasser i Paris, ville nok noen i det etablerte, konservative, franske politiske liv ha plassert en franskmann, en tysker og en danske i dem fort som fy!

Jan Granlie

Hasse Poulsen (g), Daniel Erdmann (ts, ss), Edward Perraud (dr, elec)