Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

DJANGO BATES’ BELOVED

«The Study of Touch»
ECM 2534

Den britiske pianisten, komponisten, arrangøren, pedagogen og orkesterlederen Django Bates, har helt siden første gang vi støtte på ham, i et av hans tidlige, litt anarkistiske prosjekter, vært en ytterst original stemme i den europeiske jazzen. De senere årene har han hatt sin «Belovèd»-trio, bestående av svenske Petter Eldh på bass og danske Peter Bruun på trommer, to musikere han møtte mens han underviste på Rytmisk i København. Tidligere har de laget et par «hyllest»-plater til Charlie Parker, og med denne innspillingen debuterer de på det tyske selskapet ECM.

Da jeg hørte at de skulle gjøre plate på ECM, ble jeg umiddelbart litt skeptisk. Ville Bates originale pianospill komme gjennom nåløyet hos Manfred Eicher? Ville musikken endre seg fra det smått anarkistiske og ytterst kreative, til en middels ECM-innspilling, hvor originaliteten ville forsvinne, og Bates og hans venner ville bli en av de mange, litt tannløse pianotrioer på selskapet?

Og etter å ha hørt gjennom platen mange ganger, så vil jeg påstå at jeg har fått litt rett. Misforstå meg ikke. Platen er blitt strålende, men noe av det sprelske, anarkistiske og «gale» spillet og arrangementene Bates tidligere holdt på med, er bare så vidt gjenkjennbare på denne innspillingen. Men han har skrevet noen vidunderlige komposisjoner, og det er bare Charlie Parkers «Passport» og Iain Ballamys «This World» han ikke selv står ansvarlig for.

Og trioen beviser med all tydelighet at de har spilt mye sammen før de gikk i Rainbow Studio i Oslo, hos Jan Erik Kongshaug. For her sitter samspillet spikret! Spesielt synes jeg Petter Eldhs bass-spill er fremragende, mens Peter Bruun ligger der bak, kanskje litt for langt bak i lydbildet, etter min smak, men han er der, og uten ham ville dette blitt mindre spennende.

I Parkers «Passport» synes jeg det meste for alvor er på plass. Her swinger det slik vi vet de tre kan, og det litt for ECM-ske, som jeg føler er litt for mye til stede på de fleste av de andre komposisjonene, slipper taket, og de tre kan boltre seg som de vil. Og derfra og ut synes jeg det fungerer utmerket. Og «Slippage Street» har noe av det velkjente «Bateske» over seg, som vi elsker.

Etter å ha spilt platen en titalls ganger, tenker jeg at her har Bates laget musikk for ECM, og ikke så mye etter sitt eget hjerte. Og det er litt synd, for en såpass kreativ og «gal» hjerne som den Bates er utstyrt med, finnes det ikke mange av i jazzverdenen i dag. Noe av de samme innvendingene hadde jeg også over hans tolkninger av The Beatles «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» som kom i fjor, som jeg syntes ble altfor tett opp til originalen.

Men siste del av denne platen er nesten makaløs bra. Her er det passasjer som nesten ingen andre pianotrioer i dag gjør de etter. Og da de avslutter med den korte «Happiness All The Way Up», så er denne anmelderen mer enn fornøyd.

Jan Granlie

Django Bates (p), Petter Eldh (b), Peter Bruun (dr)