DoYeon Kim er en musiker som opprinnelig kommer fra Bupyeong-distriktet i Icheon i Sør-Korea- Hun spiller det nasjonale strengeinstrumentet gayageum (et traditionelt koreansk strengeinstrument, som kan ligne litt på en japansk koto eller en finsk kantele. Den stammer fra Gaya-konføderasjonen i det 6. århundre, og instrumentet har vanligvis 12 silkestrenger (selv om moderne versjoner har flere), som hviler på bevegelige «broer», som gir en unik klang. Instrumentet er sentralt i den koreanske kulturen, både i tradisjonell musikk og moderne jazzfusion).
DoYeon Kiim skaper sin egen musikksjanger ved å integrere koreansk musikk, verdensmusikk, frijazz, jazz og improvisasjon. Hun prøver å dele og bringe en ny og bredere tilnærming til musikk, med fokus på å blande sin folkemusikk, improvisasjon og unik teknikk. Med erfaring innen både tradisjonell koreansk musikk og moderne musikk har hun reist rundt i Asia, USA, Sør-Amerika og Europa med sin originale musikk.
I 2018 lanserte hun sitt album Macrocosm, i samarbeid med gitaristen Joe Morris, og dette samarbeidet førte ril samarbeid med musikere som Kris Davis, Agusti Fernandez, Barry Guy, Brandon Lopez og Anthony Coleman.
På den nye utgivelsen Wellspring, hører vi henne som vokalist og på gayageum, og hun samarbeider med trommeslageren Tyshawn Sorey, bratsjisten Mat Maneri og bassisten Henry Fraser. Av de sju komposisjonene, står hun selv for fire, mens tre er laget kollektivt av de fire musikerne.
Jeg har hørt gayageum blitt brukt i en del relativt fri musikk fra østen, men aldri har jeg hørt den brukt slik Kim gjør det. Helt fra starten er dette ytterst avansert, improvisert musikk som fascinerer kraftig. Og med medmusikanter som dette, kan det nesten ikke gå helt galt. Ved siden av Kim er det trommespillet til Sorey som imponerer mest. Men også bratsjspillet til Maneri er spannende. Og i et slikt, sterkt selskap skal det egentlig mye til for Fraser å nå helt gjennom.
Men fra de starter med «The Beats of Distant Thunder», til de avslutter med «Calculus of Our Souls», er dette et band som imponerer kraftig. Og Kims traktering av gayageum er rett og slett fantastisk. Og når hun i tillegg opptrer som vokalist, i de sekvensene jeg forestiller meg ligner mest på den tradisjonelle musikken fra hjemlandet, får vi høre en ytterst original vokalist som, selv om jeg ikke forstår et eneste ord av hva hun synger, fascinerer med stemmebruken.
Gayageum er et spennende instrument som kan sammenlignes litt med kotoen. Forskjellen, slik jeg opplever den, er at tonene kan «strekkes» i alle retninger, og med det skapes en helt spesiell lyd. Og med Maneris bratsj, hvor tonene også «strekkes», får vi et samkvem som Sorey og Fraser kan kommentere og kommunisere med, noe de gjør på en fremragende måte. I de sekvensene hvor gayageum og bratsj spiller hovedrollene, beveger de seg, innimellom, tett på det samtidsmusikalske, noe som brått endres da Kim setter i et hyl som får oss til å hoppe i godstolen.
Musikken forteller hele vegen historier, hvor Kims spill leder an med svært original behandling av instrumentet (eller er det kanskje slik alle spiller på gayageum). Uansett er dette blitt en ytterst spennende og nyskapende utgivelse som gleder fra start til mål!
Jan Granlie
DoYeon Kim (gayageum, voice), Tyshwn Sorey (drums), Mat Maneri (viola), Henry Fraser (double bass)
