På skive

EBERSON

«Empathy»
JAZZLAND No. 28

En del av våre lesere vil nok kjenne far og datter Eberson fra flere norske jazz- og rockprosjekter. Faren Jon, fra et langt liv som en av norges ledende jazzgitarister og datteren, Marte fra blant annet bandet Highasakite, som de senere årene har vært mer i skyttergravene enn på scenene eller i platestudio. Og at de to har gått i platestudio for å lage musikk sammen, føles som en helt naturlig del av utviklingen av livet til de to som musikere.

Med seg på platen har de også med Kristoffer Lo på diverse horn, også han fra Highasakite-bandet, Roar Nilsen på bassw og Mats Mæland Jensen på perkusjon.

I det Marte Ebserson setter an første vokaltone i åpningssporet, «Who Am I», går tankene automatisk til den britiske vokalisten Robert Wyatt og noen av hans soloprosjekter. Men det er i første rekke på grunn av melodien og måten Marte Eberson synger på. Far sjeøl, legger fint og ganske rocka gitarspill på toppen, og Marte Ebersons keyboards er med på å gjøre denne låta til en fulltreffer.

«Summer Rain» følger litt i samme spor, selv om den er litt mer nedpå enn åpningen. Men Jon Ebersons gitar er tung og rocka der den nærmest brøyter seg fram der det er behov for tyngde. Melodien er kanskje ikke den sterkeste vi har hørt, men måten de fremfører den på, er med på å gjøre den til en fin opplevelse.

I «Attitude» tar de det enda lenger ned, men samtidig har låten en fascinerende groove som fascinerer. Marte Ebersons stemme er pålagt noen effekter som gjør den spennende og hele bandet fyller godt oppunder hennes stemme.

Og slik fortsetter det. Etter hvert synes jeg låtene kanskje blir litt for ensartede og like til at jeg klarer å holde oppmerksomheten like mye oppe hele veien, men i disse dager, hvor publikum helst laster ned en og en låt fra strømmetjenestene, er det mye å plukke av på denne plata. Men det er ikke mer problematisk at det går helt fint å spille alle de åtte sporene etter hverandre. For variasjonene og spenningen i låtutvalget er såpass stort at man ikke har noen vanskeligheter med å følge dem helt til mål.

Men det er noe med at stemmen til Marte Eberson er temmelig likelydende hele veien, med samme romklang og effekter, mens omgivelsene endrer seg litt for lite til at vi får de store «aha»-opplevelsene etter de to-tre første låtene.

Men hele veien er det fint gjort. Jeg tror Eberson med denne platen godt kan nå et godt stykke ut, både i jazz- og popverdenen. Personlig synes jeg det låter minst like ok som Highasakite, og det begynner å bli noen år siden man hørte Jon Eberson i en såpass ungdommelig og frisk utgave.

Alle komposisjonene er gjort av Eberson junior og senior i fellesskap, og tekstene, som holder mer enn godt nok, er gjort av Marte Eberson. Og medmusikantene leverer akkurat det de skal for å gjøre dette til en moderne og god plate i skjæringspunktet mellom jazz og rock. Det eneste jeg kanskje savner litt, er Kristoffer Los tuba, som virkelig kunne ha gjort denne platen til en perle med sitt strålende spill.

Jan Granlie

Marte Eberson (keys, v), Jon Eberson (g), Roar Nilsen (b), Mats Mæland Jensen (perc), Kristoffer Lo (horn)