Duni kommer fra Tirana, og jeg ble oppmerksom på henne etter at hun utga den fine utgivelsen Baresja i 2007, som var svært preget av hennes oppvekst i Albania og tradisjonsmusikken derfra og fra nabolandene. Hennes to siste utgivelser, Lost Ship fra 2020, og A Time To Remember fra 2023, er begge gjort i samarbeid med Rob Luft.
Rob Luft hørte jeg første gang solo i Koncertkirken i København for en del år siden. Han kommer fra Sidcup i London, og debuterte med plate i eget navn i 2017 med albumet Riser på Edition Records, etter at han hadde medvirket på et par utgivelser før det. Etter debuten har han blitt fremhevet som den «nye» gitaristen i England, og har vært å høre med blant andre trompeteren Laura Jurd, bassisten Ellen Andrea Wang og saksofonisten John Surman, på hans utmerkede kvartettplate Words Unspoken på ECM i 2024, i tillegg til en rekke av de besye musikerne fra de britiske øyer.
På deres nye duoplate, som er innspilt i juni 2025 i ECM sitt «faste» studio i Sør-Europa, får vi 10 komposisjoner, hvorav tre er laget av de to i fellesskap, mens de eller plukker fritt i den utmerkede låtjungelen som er der ute. De åpner med Irving Berlins «Reaching for the Moon» og avslutter med Ornette Colemans «Lonely Woman», og mellom disse får vi en tradisjonell låt fra Kosovo, en komposisjon av Krysztof Komeda, konblet sammen med en komposisjon av Shigeru Umebayashi, og andre fine komposisjoner som passer godt ii denne duoformasjonen.
Jeg har satt pris på de tidligere duoprosjektene de har gjort, og her starter det nydelig i tittelsporet, hvor Dunis relativt «dype» vokal markerer seg sterkt sammen med Lufts smakfulle gitarspill. Og selv om dette er en låt man har hørt en rekke ganger før, synes jeg de to får noe nytt og spennende ut av den. En nydelig balladetolkning.
Deretter følger Pino Danieles «Cammina Cammina» flytter de to nærmere Italia, og alt det dramatiske og lengtende man kan finne i en italiensk ballade. Denne fremføres også utmerket med Duni på sitt mest lyriske og dramatiske, og Lufts gitarsolo gjøres på en fremragende måte, før vi får Gabriel Faurés «Les Barceaux» med tekst av René François Sully-Prudhomme. Denne er hentet fra Faurés Trios Melodés fra 1979 og er hentet fra opus 23. Men selv om dette er et klassisk verk får de to det til å høres ut som en lyrisk jazzballade. Duni tolker komposisjonen fint, mens Luft legger inn jazzen i tolkningen, slik at den fungerer fint i helheten.
«Ani More Nuse» er en tradisjonell låt fra Kosovo, hvor Duni også bidrar som perkusjonist. Dette er Duni tilbake til utgangspunktet, slik jeg hørte henne på debutplaten. En fin, og raskere låt de tolker som om den var deres egen med utmerket el.gitarspill av Luft. I coveret har ECM trykt alle tekstene, og denne er oversatt til engelsk, noe som gjør at vi bedre kan følge med i hva Duni synger, før vi får deres egen «Foolish Flame». Her høres det ut som Luft har laget melodien og Duni teksten, som fremføres på sjarmerende engelsk.
«Leily Lullaby» er skrevet av Mahsa Vahdat, en velkjent kunstner fra Teheran, men som nå bor i San Francisco, men som holder hardt på sine iranske røtter. Her er teksten trykt både på arabisk og engelsk, og er en kjærlighetssang fra mor til barn, og fremføres her med stor patos og innlevelse. En låt som passer perfekt inn i dagens verdenssituasjon (uten at jeg vet hvordan Vahdat forholder seg til Trump og verdenssituasjonen). Vakkert! Og fint, arabisk-lignende gitarspill fra Luft.
«Zambaku i Prizrenit» er skrevet av den kosovo/albanske komponisten Akil Koci, og er en mer dramatisk komposisjon, som også kommer fram, særlig, i Dunis vokale tolkning, før vi får «Yumeji’s Theme» av Shigeru Umebayashi, hentet fra Seijrun Suzuki’s Yurneji, koblet sammen med Krzysztof Komedas «Sleep Safe and Warm» fra Roman Polanskis Rosemary’s Baby. Her oppholder de seg fremdeles i det lyriske, og nesten klassiske i starten. Men det oser folkemusikk fra Dunis hjemtrakter over tolkningen, også i Komedas polske «klassiker» som kommer smygende mot slutten.
Så får vi de to siste av duoens komposisjoner, «Magnolia» og «Your Arms», tolåter som kanskje er de komposisjonene som sitter minst igjen etter noen gangers gjennomlytting av platen. Fint fremført fra begge musikerne, men litt for uinteressante i sammenhengen hvor de har lagt lista svært høyt.
Så avslutter de med Ornette Colemans nydelige ballade «Lonely Woman», som er blitt tolket av noen tusen jazzmusikere opp gjennom årene. Teksten her er skrevet av Margo Guryan, og vi får enda en nydelig versjon av komposisjonen, med nydelig vokal og et utmerket, kompletterende gitarspill.
Jeg har hørt mye på de to foregående duoprosjektene til de to. I tillegg har jeg hørt de på konsert, og har alltid hatt sans for samarbeidet. Og det har ikke blitt mindre etter å ha brukt noen timer på denne utgivelsen. At de to musikerne har funnet hverandre, aner jeg ikke hvem som skal ha æren for, men at noen har skutt gullfuglen er det ingen tvil om. Vakkert!
Jan Granlie
Elina Duni (voice, percussion), Rob Luft (guitars, electronics)
