På skive

ENDRESEN/ WESTERHUS

«Bonita»
RUNE GRAMMOFON RCD 2164

I 2013 var utvilsomt konserten med vokalisten Sidsel Endresen og gitaristen Stian Westerhus årets konsertbegivenhet for undertegnede. Det settet de gjorde under Moers Festival i Tyskland den sommeren står fremdeles å lyser som en av de senere årenes beste konsertopplevelser. Likeledes var deres forrige innspilling, «Didimoi Dreams» en absolutt höydare det året den kom ut.

Både Sidsel Endresen og Stian Westerhus har de senere årene, Sidsel lenger enn Stian, vært noe av det mest interessante Norge har eksportert. Deres musikk, sammen, hver for seg eller i andre konstellasjoner, har blitt regnet som det nyeste nye av jazz og improvisert musikk både her hjemme og utenlands.

Med engang platen begynte å surre ble jeg veldig forvirret, fordi de første tonene var som opptakten til en Kurt Weill-låt! Men dette endret seg, heldigvis, bare etter noen få sekunder, å vi kunne sette oss rolig tilbake å nyte de mange krumspringene disse to musikerne ville bringe til torgs.

I motsetning til den forrige plata, så er denne gjort i studio, med flere muligheter for eksperimentering enn i en livesituasjon, men det høres ikke så godt. Disse to musikerne bruker i hovedsak stemmen og gitaren (med masse effektpedaler), like kreativt live som i studio.

Likevel synes jeg denne innspillingen går enda lenger i eksperimenteringen, både med stemme og gitar, enn den forrige, eller på de mange livekonsertene man har hørt de gjøre. Westerhus’ gitarspill er ut av denne verden. Han kunne laget det optimale soundtracket for enhver horror movie, eller science fiction-film. Hans behandling av gitaren (og effektboksene) er det ingen i hele verden som gjør han etter. Og uansett hvor mye eksperimentering det er, så blir musikken aldri kunstig, svulstig eller uærlig. Dette er bånn solid gitarbruk, og kanskje noe i nærheten av det Jimi Hendrix ville ha holdt på med hvis han var tilstede.

Sidsel Endresens vokale uttrykk er også helt særegent. Hun bruker sitt helt eget språk som basis, uten at det er mulig å forstå ett eneste ord. Og det er ogsaå noe av detr som gjør stemmen hennes så bra. Vi trenger ikke henge oss opp i tekstene, bare la hennes «ordløse» sang ta oss. Innimellom kommer det noen lre linjer som kan være engelsk, men vi er ikke sikre. Hør for eksempel på fjerdelåta, den usigelig vakre «boom boom». Vakrere blir det ikke.

Og slik tryller de to fram stemninger og melodier fra det store intet. De to tar oss med på en reise til et helt annet univers. Endresen snur og vender på ordene, så det av og til høres ut som musikken blir spilt baklengst. Og bak, ved siden av, under og over råder Westerhus med sine vanvittig flotte gitarganger. Låta «boom boom» og femtelåta «knuckle tattoo» må være noe av det vareste og vakreste som er gjort på plate av fritt improviserte musikere på år og dag.

Og slik fortsetter de. De finner en vei å gå, og utnytter den veien for alt det er verdt. Musikken er ytterst variert, fra det sareste sare til Westerhus’ detaneringer av ett tonn sprengstoff, før de igjen er tilbake til det ytterst sare og vakre.

«Bonita» er rett og slett blitt en aldeles nydelig skive. Musikken er grenseløst kreativ og de to musikerne høres ut som de eier verden med denne plata.

Endresen og Westerhus for president!

Jan Granlie

Sidsel Endresen (v), Stian Westerhus (g)