Ensemble Infini er en canadisk oktett sentrert rundt den kanadiske trommeslageren Guy Thouin. Ensemblet, som bokstavelig talt ble født i en kjeller i Montreals Rosemont-La Petite-Patrie-nabolag, utviklet seg til en sekstett på Festival du nouveau cinéma i 2022. Mindre enn et år senere, da de spilte på Festival international de musique actuelle de Victoriaville, hadde de vokst til en tentett, som ifølge kilder, svingte mellom «strukturert decorum» og «malstrøm» med «vidd og intensitet».
Albumet Volume ∞ er resultatet av en omfattende og intrikat innspilling med Guy Thouins, med seksti år lang karriere bak trommesettet, som leder, førte ensemblet inn i en «eksepsjonell og rikholdig utforskning av hva generasjonsovergripende musikkskaping utløser når den tilføres en sunn dose leken, ironisk respektløshet», som det heter i pressemeldingen.
Det er mye forskjellig musikk som kommer fra det store landet Canada. De utgivelsene som havner i min postkasse, kommer, mest av alt fra storbyene lenger øst i landet, enn Vancouver på vestkysten. Jeg er overbevist om at den tidligere festivalsjefen Ken Pickering har hatt stor påvirkning på jazzen i denne delen av landet, hvor han inviterte en rekke norske og svenske musikere til byen, pluss mange, spennende, band og musikere innenfor den «moderne» jazzen og fri-improvisasjonsscenen i Europa til hans festival.
Vi får 14 komposisjoner, hvor de er innom mange, musikalske sjangere. Og med et såpass stort ensemble (som høres ut som de er adskillig flere enn kun åtte musikere, hvorav saksofonisten med mere, Elyse Venne-Deshaies, som har arrangert låtene sammen med ensemblet.
I åpningen, og i sporet «Free Parking Transcendantal» kan det nesten virke som et samtidsmusikkensemble, med relativt fri inngang til musikken, hvor særlig en av saksofonistene «slår ut håret» (eller begge) på sopransaksofon over et relativt tungt komp. Kompet går fra det frie og over i en mer strukturell sekvens, og gjør dette til noe helt annet enn det meste av den musikken vi får fra Canada ellers. Dette er frijazz med idealene plassert godt i den nyere, europeiske musikken av samme slag, og interessen for hva de fremfører, spesielt i detaljene, gjør at jeg blir sittende med spisse og vidåpne ører.
Og slik fortsetter de gjennom alle sporene. Det er ikke helt riktig at det er Guy Thouin som har gjort alle komposisjonene, for de er innom både saksofonisten Felix Antoine Hamel, Yves Charbonneàu og flere låter som er fritt improvisert av ensemblet, men han er hovedkomponisten, og den som styrer ensemblet fra sine trommer.
Gjennomgående er det flere av musikerne som avleverer utmerkede soloer. Jeg har allerede nevnt de to sopransaksofonistene, men også trombonisten Scott Thomson leverer allerede i andresporet «Jhaptala / Milford Spirit» en lang og utmerket solo, pianist Belinda Campbell setter tonen perfekt i tredje sporet «Tabla Plus», en fin og balladelignende sekvens hvor jeg blir sittende og vente på at «galskapen» skal «smelle», men hvor de i stedet lager en slags Philip Glass-aktig sekvens som hadde gått rett inn i en av hans filmer, før de er over i «Rock Memory», hvor «sjefen sjøl» får styre.
I «Black Hole», åpner de med tenorsaksofon (nesten) i Mats Gustafsson-avdelingen, men ikke like rått som det den gode svensken av og til serverer. Og hvor trommene kommer inn, og jeg får en følelse av The Thing på «frigang». Dette er tøft så det rekker, og det er flere konserter med den norsk/svenske trioen som dukker opp i bakhodet i løpet av disse drøye seks minuttene, før de er over i den fritt improviserte «Industrial Jazz», som er frijazz på sitt beste, før de, etter hvert, legger seg i samme landskap, og b.lir enige om hvordan dette skal gjøres. Men selv om ting «setter seg», er dette utmerket frijazz slik vi har hørt fra de større, europeiske ensemblene de siste 40 årene.
«Cartoon» er «organisert galskap» i landskapet til nederlandke Instand Composers Orchestra, med unntak av Han Benninks heftig trommespill, men helt i Misha Mengelbergs ånd, før vi får «Opus II» i samme gate, før vi får det endelige beviset på at den europeiske frijazzen har hatt betydning for ensemblet i Felix Antoine Hamel «Requiem & Fanfare (pour Peter B.)», som tydeligvis er en hyllest til Peter Brötzmann (6. mars 1941 – 22. juni 2023). Her har en av saksofonistene fått den utakknemlige jobben å figurere som en slags Peter Brötzmann, en jobb Hamel tar på «strak arm». Dette er en utmerket hyllest til den gode tyskeren, som vi (alltid) likte å lytte til, enten han spilte solo, eller med sitt eget, store ensemble.
De tar det litt ned i «Sainte-Marie-Blonde-de-Guy», hvor blåserne, og særlig trombonisten Scott Thomson får styre «butikken» over saksofonene, i en låt som blir et slags mellomspill, før vi får saksofonisten og klarinettisten Elyze Venne-Deshaies, som også trakterer elektronikk, sin «Halloween á Québec», som også kan virke som et mellomspill, før det hele tar seg opp, og vi får en fin og fri sak, med en fin tenorsaksofonsolo fra komponisten, før de er over i «Dream Story», som er en svingende og fin, og adskillig «streitere» jazzlåt – i alle fall i starten med en gjetagende tema som går fortere og fortere, før de beveger seg mer og mer ut i det frie landskapet og trombonist Thomson «tar grep» og avleverer en utmerket solo som «setter skapet solid på plass», før elektronikken sår boltre seg i selskap med blåserne. En utrolig kreativ låt hvor man kan høre at alle musikerne er solid på bølgelengde.
Så lander de denne utmerkede utgivelsen med den korte «Le sous-sol libre» med mer elektronikk, som (nesten) kan virke som en låt som spilles da publikum skal forlate salen. Men etter å ha hørt gjennom denne utmerkede utgivelsen noen ganger, innser jeg at ikke en eneste sjel i publikum ville ha forlatt lokalet under denne låten, for dette er kreativ musikk man skal få med seg hvert sekund av – gjerne flere ganger, slik at man kan få med seg alle detaljene fra det utmerkede ensemblet ICP, Brötzmanns oktett, Barry Guy sitt store ensemble + elementer av både Fire! Orchestra og Paal Nilssen Love Large Unit.
Jan Granlie
Guy «Yug» Thouin (drums, percussiions), Elyze Venne-Deshaies (tenor saxophone, clarinet, bass clarinet, electronics), Félix-Antoine Hamel (tenor saxophone, soprano saxophone), Andrea Prochazka Mercier (tenor saxophone, soprano saxophone), Scott Thomson (trombone), Belinda Campbell (piano, rhodes, synthesizer, voice), Pablo Jiménez (double bass), Raphael Foisy electric guitar, synthesizer, FX), Marilou Lyonnais (harp)
