På skive

ERIK ANDRESENS QUARTET

«GIP»
JAZZAGGRESSION JALP714

Den norske altsaksofonisten Erik Andresen var på 60- og 70-tallet en svært viktig musiker innenfor den norske jazzen.

Han ble født den 21. mars 1941, og døde den 8. august 1991, kun 50 år gammel. For det meste spilte han altsaksofon og klarinett, og han debuterte i 1956 som klarinettist i The Modern Swing Group. Han spilte på Amerikabåten allerede i 1958-59 (med spesialtillatelse fordi han var så ung) og debuterte i radio i 1959 i en kvintett sammen med saksofonisten Bjørn Johansen, samme år som han begynte å spille i Kjell Karlsens storband.

Han spilte altsaksofon hos Kjell Karlsen fram til 1964 (med plateinnspilling i 1963), i trombonisten Frode Thingnæs kvintett fra 1961 (med plateinnspilling i 1963, og konsert ved jazzfestivalen i Montreux i 1969). Han spilte sporadisk i flere «ad hoc»-sammensetninger, foruten at han spilte fast med Helge Hurum storband på 60-tallet og Østereng/Hurum (Radiostorbandet) fra 1964 til midt på 1980-tallet.

Fra 1969 til 1972 ledet han en egen kvartett som var jamband både ved jazzfestivalene på Kongsberg og i Molde i 1970, og spilte samme år inn LPen «GIP». I perioden 1979 til 1985 ledet han egne kvartetter, ved siden at han deltok i konsertband ledet av Arild Boman og Fred Nøddelund, han var med i EBU Big Band (1973) og i George Russell/Jan Garbarek band i 1979. Han spilte fast med Appaloosa Mainstream Ensemble fra 1977 til 1985, med trompeteren Atle Hammer kvintett fra 1980 til 1985, og han gjorde innspillinger med Norwegian Big Band (1976), Laila Dalseth (1978), poeten Rolf Jacobsen og pianisten Egil Kapstad (1978) og Helge Hurum (1987).

Men her skal vi tilbake til 1970, og innspillingen «GIP», som idealisten Fredrik Lavik og selskapet Jazzaggresion nå har utgitt på LP.

Den 13 og 14 august 1970 var han sammen med pianisten Roy Hellvin (Egil Kapstad på avslutningslåta, Andresens egen «Chan & Phil»), bassisten Tore Nordlie og trommeslageren Svein Christiansen i Arne Bendiksen Studio i Oslo, et studio som senere blant annet skulle bli åstedet for noen av de tidlige ECM-innspillingene i Norge.

Vi får åtte låter (10 på den medfølgende CDen), og det starter med en slags swingversjon av Ornette Colemans «Old Gospel», hvor alt starter i «fred og harmoni», før Andresen ikke klarer å holde seg «i skinnet» og leverer en strålende solo som ligger mange år foran resten av bandet, som holder seg innenfor swingjazz-stilen. Hellvin leverer en fin pianosolo og det hele er en sann fornøyelse å følge med på.

De går over i Phil Woods sin komposisjon «Ode A Jean Louis», hvor de i starten legger en litt minimalistisk og moderne intro før Andresen kommer inn med vakkert balladespill. Og det virker som om man like gjerne vil nærme seg Cannonball Adderley som Phil Woods. Men det er ingen tvil om at Phil Woods er en av Andresens store forbilder, men i stedet for å legge seg i «hælene» til Woods, går de sine egne veier, med el.piano innimellom og langt mer i souljazzens landskap enn i bebopen. En litt søkende melodi, som får fin behandling her.

Så fortsetter det med Andresens egen tittelmelodi, «GIP», som også er en ballade, og hvor musikerne befinner seg mye mer i den samme stilarten, før vi får kapellmesterens «Cordon Bleu», som siste låt på side A. Dette er en låt jeg er sikker på at jeg har hørt før, om låten er brukt i filmsammenheng, kanskje, eller at det er andre enn Andresen som har skrevet den. Det er en typisk låt slik den norske jazzen låt på denne tiden. Men Andresen klarer heller ikke her å holde seg helt i skinnet, og drar av gårde på egen hånd inn i det moderne amerikanske jazzlandskapet med strålende altsaksofonspill. Her har Hellvin plukket fram el.pianoet, og leverer en fin solo i dette sporet.

Side B starter med Wayne Shorters komposisjon «Footprints» som gjør seg godt på altsaksofon, særlig når det er Erik Andresen som trakterer hornet. Riktignok blir gjennomføringen litt haltende og rufsete i kantene, men det gjør bare musikken sjarmerende. Og Hellvins pianosolo er strålende!

Charles Lloyds «Sweet Georgia Bright» raser av gårde, med Andresens svært Phil Woods-aktige altsaksofonspill, som gjennomgående er aggressiv og fin. Og vi får en versjon som jeg er overbevist om at Lloyd ville elsket. Her er også bassist Tore Nordlie på hugget og Svein Christiansen jobber intenst i bakgrunnen.

Så kommer et lite brudd med «Kjenning: Ain’t Got A Dime To my Name» som kun varer i 22 sekunder, før LP-platen rundes av med Andresens «Chan & Phil», som er en hyllest til ekteparet Chan Parker og Phil Woods. Her gjester Egil Kapstad på piano, i den drøyt 10 minutter lange balladen, som er en kjærlighetserklæring fra Andresen til de to. Vakkert. Og sett deg gjerne ned for å høre Kapstads fine Bill Evans-inspirerte solo på denne låta.

Men på CD-versjonen, som følger med Lpen, får vi to bonusspor før «Chan & Phil», og som også er utgitt på egen singelplate, nemlig Andresens egen «Cointreau» og Joe Hendersons «Inner Urge». Disse to er innspilt i NRK studio på Marienlyst i Oslo den 20. november 1969, og vi møter samme kvartett som på «Chan & Phil» med Egil Kapstad på piano.

«Cointreau» er en vakker ballade, hvor alle fire musikerne får vist seg godt fram. Og lyden på disse opptakene er «renere» og bedre enn opptakene fra Bendiksens studio. La gå med at altsaksofonlyden på «Inner Urge» har fått en litt unaturlig romklang, som gjør den litt annerledes enn de andre sporene på platen(e), men siden de andre musikerne kommer mye bedre fram i lydbildet, så er det helt ok for meg. Her får vi også en fin bass-solo fra Nordlie, og alle musikerne er på hugget med drivende og fint spill.

Det virker gjennom mesteparten av platen som om Andresen har kommet et godt stykke lenger i jazzutviklingen enn resten av bandet på denne tiden. Han er adskillig mer moderne i uttrykket enn de andre, noe som gjør det spennende å følge han, særlig i standardlåtene vi kjenner fra samtidige amerikanere som Charles Lloyd, Wayne Shorter, Ornette Coleman og Phil Woods.

«GIP» er blitt et deilig gjenhør med en av de mest spennende, norske saksofonistene fra 60- og 70-tallet. Det er ikke så mange steder man får muligheten til å høre Erik Andresen i «fri figur» på plate, men her har Fredrik Lavik gitt oss ti spor som virkelig viser oss hvilke glitrende god musiker Andresen var.

Jan Granlie

Erik Andresen (as), Roy Hellvin (p), Egil Kapstad (p), Tore Nordlie (b), Svein Christiansen (dr)