Multidimensjonal pastisj, en fargerik helhet som fascinerer. Erik Johannesens Mirror in the Hall er et veikryss der mange sære og rare, og noen ikke så rare, steder i musikkhistorien etter 1965, populærkultur, litteratur, animasjon og andre fortellinger møtes i en velkomponert kollisjon, framført meditativt i langsom kino.
Fra først av: Trombonisten Erik Johannessen har liksom alltid vært der. Lenge var han den ene av de to trombonistene som man rådde over i den nye jazzen, det var liksom bare Erik «Øyvind» Johannessen og Øyvind «Erik» Brekke, og selv om de var bare to, var vi nok mange som blandet navnene deres. Så kom de andre etter hvert, Kompen, Det er rart å tenke på i dag, da kunne vi lage et norsk storband med frijazz-orientert musikk med flerdobbelt trombonerekke med dyktige musikere på alle plasser.
Da Johannessen kom med den digitale utgivelsen soloutgivelsen The Signal for ett år siden, var det lenge siden siste egenutgivelse. Inkblots fra 2012 med Jon Rune Strøm og Erik Nylander, og med Øyvind Brekke som gjest på de tre siste låtene er ei god plate, men har nok forsvunnet i glemselen foor de fleste. Det sci-fi-inspirerte konseptalbumet The Signal er en synth-fest med trombonelyd i alle monitorer og alle tonelag. Krautinspirasjon fra Kraftwerk svever over vannene, med kosmische musik – kosmisk musikk. Det nye albumet Mirror in the Hall er dermed det tredje soloalbumet i Johannessens 25 år lange karriere som profesjonell musiker. Johannessen skriver selv at omslagets retrodesign, som han har skapt selv, han «ville at det skulle se mer ut som en eksperimentell, tysk synthplate [fra 1970-tallet], enn en vanlig jazzplate anno 2026.»
Til årets utgivelse har Johannessen skapt et akustisk musikalsk rom, med musikk skrevet for og framført av ham selv med støtte fra tre flygende tepper: Isach Skeidsvoll, Ola Høyer og Martin Heggli Mellem. Referansene i musikken er mange, og det er en morsom leik for lytteren å finne fram til noen av dem. Mange peker Johannessen selv ut i det medfølgende materialet.
Første sporet, «Realism», henter sin tittel fra poeten, dramatikeren og filmregissøren Stig Håkan Larssons bok med samme navn, der spørsmålet stilles om hva som er virkelig. Det åpne, legato pianospillet til Skeidsvoll, og den nesten romantiske endingen, med Høyers myke landing.
Det korte sporet «Echobell Intro» – mer som en liten humoresque enn en låt – er oppkalt etter et munnspill, visstnok med sykkelbjeller(!), som Johannesen en gang kjøpte. Den leder over i «Echobell», der Johannessen spiller trombone. David Murrays «Morning Song» har vært en inspirasjon, dansende og sangbart. Høyer og Heggli Mellem fyrer opp i motorrommet, mens Skeidsvoll glitrer. «The Judges» dreier seg om dommere – i USA – som dømmer hardt og feil, med helt andre begrunnelser enn lov og rett.
Låta – visa? – «Under Snow» og teksten som Johannessen framfører, med en vokal uten fiksfakserier, ærlig og rett fram, er inspirert av Ragnar Hovlands humoristiske skildring av en gjeng nedsnødde folk i romanen Under snøen. Jazzvise, visejazz, vasejazz?. «Cosmic Detective» er bygget over et vamp, et groove, som går og går i Høyers bass, kommer det noensinne til døra? Låta gir deg lyst til å hoppe ut i en sommereng, mens den kosmiske detektiven romskipforfølger – eller flygende teppeforfølger? – skurken. Space-opera-detektiven er hentet fra Jeff Lemires tegneseriefortelling om detektiven uten navn som må oppklare mordet på en gud – og redde virkeligheten. Johannessen og hans tepper redder virkeligheten, og skader ingen guder på veien.
«The Vicon Instrument Company» har navn fra et lite selskap i Colorado som produserte høreapparater og annet utstyr for hørselshemmede. Fritt og uhemmet spill av bandet. Skeidsvoll tar ut sine indre ånder og lar dem danse over tangentene. Klassisk sonateform i kortformat, med et tema som får deg til å telle alle klinkekulene som renner ut.
Tittellåta «Mirror in the Hall», er et vamp, et ostinat i B♭-moll framført av Skeidsvoll med fynd og klem, med en B♭-bordun, eller drone, med buet bass fra Høyer. Også trombone med Harmon mute. «There’s a mirror in the hall», kvartettkoret ser seg i speilet og spør ‘hvem er jeg’? Den «handler om å se seg i speilet og fundere på hvem man er, hvem man vil være og hvordan andre ser på deg». Johannessen ønsket å lage en ærlig plate og det ledet til disse spørsmålene.
«Heliosphere» har ikke navn fra solas atmosfære. Derimot er den oppkalt etter en tegneserie av Ben Jelter – med et biopunkete post-apokalyptisk tema. Samtidig skal navnet også peke til Thelonius Monks mellomnavn, Sphere: Det er ei låt som er skrevet for Isach Skeidsvoll og hans særegne pianospill. «Spiral City» har navnet sitt fra en by i Jeff Lemires tegneserieunivers om superhelten Black Hammer: Superhelter har rotet seg bort i kosmiske krefter og blir angrepet av Anti-God i Spiral City. Filmatisk i 1950-talls technicolor, med urban 1970-talls groove i C-moll og melodi i C-dur.
«Echobell 8-bit», et retroaktivt tilbakekast til en 8-bits verden som det knapt nok finnes spor avlengere i dagens datateknologi. Tull og tøys, men en grovkornete Mario hopper og spretter. «Sacred Steel» avslutter albumet, en åpning som setter deg opp i stolen, lyttende, en hyllest til Maria Kannegaard og hennes trio. Komposisjonen og arrangementet gir klare assosiasjoner til New Orleans-tradisjoner, og peker tilbake til klasssiske sørgemarsjer, trauermärsche, men her i en langsom, markert tretakt. Erik Johannessen har dedisert denne til sine avdøde foreldre.
Til sist: Morsomme låter, et iørefallende (på en særs god måte!) spill, den er ment som «et ærlig forsøk på å lage en jazzplate sånn som jeg syns at den skal være. Det skal være gøy, alvorlig, sangbart, variert og overraskende». Og Johannessen har lykkes. En fin teppeflukt.
Johan Hauknes
Erik Johannessen (music, lyrics, trombone, vocals, tape recorder, synthesizer, percussion, echobell harmonica), Isach Skeidsvoll (piano, organ, vocal), Martin Heggli Mellem (drums, percussion, vocal), Ola Høyer (double bass, vocal)
