På skive

ESPEN ERIKSEN TRIO WITH ANDY SHEPPARD

«perfectly unhappy»
RUNE GRAMMOFON RCD 2199

Den norske pianisten Espen Eriksen har i løpet av de siste ti-femten årene utgitt en rekke plater, for det meste på Rune Grammofon. I sin trio, som har bestått omtrent like lenge, har han med seg bassisten Lars Tormod Jenset og trommeslageren Andreas Bye. Og til forskjell fra trioens tidligere utgivelser, har de denne gangen valgt å ha med en gjest, og å velge den britiske saksofonisten Andy Sheppard inn i Eriksens musikalske verden er langt fra det dummeste denne trioen har gjort.

Alle de åtte komposisjonene er gjort av Eriksen, og alle ligger i et typisk norsk og skandinavisk landskap. Musikken ligger innenfor det mange kaller «ECM-jazz», med klare linker til for eksempel Tord Gustavsen, Esbjörn Svensson Trio og lignende. Og når man inviterer med en tenorsaksofonist,blir det nesten litt for lett å sammenligne det med en del av det Jan Garbarek har bedrevet opp gjennom årene. Men allikevel har Eriksen noe særpreget over komposisjonene han lager. I likhet med mange andre, særlig pianister som de senere årene har markert seg i Norge, har også Eriksen bakgrunn fra «Ten Sing»-bevegelsen. En bevegelse som kanskje spesielt hadde sterkt fotfeste i det området Eriksen trådde sinne barnesko, på Sør-Vestlandet og i området rundt byen Haugesund. Dette kan man på mange måter merke i den musikken han lager, uten at det trenger å tolkes som noe negativt.

Eriksen lager relativt enkle melodier, som stort sett er sangbare. Derfor blir det en relativt enkel sak å legge Sheppards saksofon på toppen, og man får et litt annet lydbilde enn det vi er blitt vant til fra det holdet.
Og det å få med Sheppard har vært lurt. Han er en dyktig saksofonist, som jeg av og til synes spiller litt for umotivert og kjølig. Men på denne innspillingen har han tydeligvis funnet seg til rette, og leverer en rekke fine solier over den dyktige og fintflytende trioen.

Kompet, med Jenset og Bye, spiller denne musikken som om de aldri skulle ha gjort noe annet. Riktignok plasserer de seg ikke så mye i frontlinjen, men står og sitter i bakgrunnen og legger et fint grunnlag for Eriksen og Sheppard.

Musikken er hele veien lys og vennlig, og selv om den mer enn gjerne kan spilles i de mørke høst- og vinterkveldene, føler jeg at de fungerer best om sommeren, særlig på grunn av Sheppards åpne og vennlige saksofon.

Dette er blitt en av de beste platene til nå fra Eriksen og hans trio. Jeg håper at samarbeidet med Andy Sheppard vil fortsette, for dette kan bli en riktig «kioskvältare» på klubber og festivaler framover.

Jan Granlie

Espen Eriksen (p), Lars Tormod Jenset (b), Andreas Bye (dr), Andy Sheppard (s)