På skive

ESPEN ERIKSEN TRIO

«never ending january»
RUNE GRAMMOFON RCD 2173

Pianisten Espen Eriksen har med sin trio etter hvert fått et solid navn hjemme i Norge. Dette er den tredje innspillingen de gjør sammen, som startet med «You Had Me At Goodbye» på Rune Grammofon i 2010 før de fulgte opp med «What Took You So Long» på samme selskap i 2012. Og her kommer den vanskelige tredjerunden, med «never ending january», en relativt dyster tittel (hvis du er fra Norge, og kanskje særlig fra Vestlandet, hvor Eriksen har sine røtter).

Vi får åtte komposisjoner, hvor de fleste ligger i det melankolske landskapet. Musikken kunne mer enn gjerne vært brukt i en eller annen spillefilm eller dokumentar fra Vestlandet i Norge, hvor tåka ligger lavt ned mot fjorden og det er tragedier på gang på gården (så kunne man i tillegg fått skiftet ut Jan Garbareks «Molde Canticle» for godt i alle dokumentarer fra det norske landskapet).

Jeg sier ikke dette som noe negativt om musikken til Eriksen. Jeg sier det som en måte å beskrive den litt for typiske, norske pianotriomusikken, som altfor ofte befinner seg i det samme landskapet. Det er melankolsk, lyrisk og litt dystert, men samtidig er det ustyrtelig vakkert.

For en som befinner seg på utsiden av Norge, og som hater alle floskler om at den norske musikken gir assosiasjoner til fjell og fjord og is og vidder, er det allikevel noe felles ved mye av denne musikken, spesielt hos noen av saksofonistene og en del av pianistene. Og jeg har virkelig problemer med å komme på en fornuftig måte å forklare hvorfor det er slik.

Men kanskje man ikke skal forsøke å forklare det? Kanskje man rett og slett bare skal la den vakre musikken gli inn og bli der og tale for seg selv, uten at man skal få altfor mye hjemlengsel av den grunn?

Men på mange av disse innspillingene får man et litt dystert lydbilde, noe som fremkommer ved at bassen ofte ligger likt med basstrommen. Og da spiller det ingen rolle om pianisten prøver å låte muntert, selv om mye av musikken han fremfører går i moll.

Men som sagt, dette er vakker, naturalistisk musikk, hvor vi møter tre musikere som kjenner hverandre godt, og som gjør akkurat den jobben både komponist Eriksen og produsenten liker og vil ha.

Jeg føler innspillingen er en slags pop-plate hvor man bruker jazzmusikken til å skape en musikk som kan nå ut til folket. Og det håper jeg at denne musikken vil gjøre. For jeg er overbevist om at om du spiller denne plata for noen som sier de ikke liker jazz, så vil de umiddelbart konvertere.

Musikken ligger i landskapet til e.s.t, Tord Gustavsen, og til og med Jan Johansson, og det kan det da ikke være noe i veien med!

Jan Granlie

Espen Eriksen (p), Lars Tormod Jenset (b), Andreas Bye (dr)