Det er ikke ofte vi får to jazzpianister sammen på scene eller plate. En av grunnene er at det ikke er så veldig mange arrangører som har muligheter til å ha to flygler til disposisjon, en annen er plassen, og en tredje, og kanskje den viktigste delen, er at det ikke alltid er like enkelt å finne to pianister som passer sammen. Jo da, vi har hørt Duke Ellington og Count Basie og noen flere, Chick Corea og Herbie Hancock for eksempel, men innenfor den fritt improviserte musikken, er det ikke så mange.
Både den franske pianisten Eve Risser og slovenske Kaja Draksler, som er bosatt i Amsterdam, har tidligere utgitt kritikerroste soloplater på Clean Feed, og med en såpass kreativ ildsjel som Pedro Costa som leder av plateselskapet, så var ideen om et duoprosjekt ikke langt unna.
Og da han fikk booket de to inn på Ljubljana Jazz Festival var alt gjort klart for plateopptak den 2. juli 2016 og 1. juli året etter, og her er resultatet av to, relativt unge, kvinnelige pianisters improvisasjoner sammen kommet på plate.
Vi møter to pianister, som er av de mest kreative og nyskapende innenfor jazzen og den fritt improviserte musikken i dag. De gjør åtte «komposisjoner», hvorav tre er skapt der og da, mens Dreksler står ansvarlig for en, Risser for to og Carla Bley for «Walking Batterie Woman», platas nest siste spor.
Og det er tydelig at de to pianistene har funnet hverandre i denne konstellasjonen. Det starter med Drakslers «Dusk, Mystery, Memory, Community», en låt som setter en høy standard for veien videre. Deretter får vi den kollektive «To Pianists», som er en dronelignende sak, som svever, og hvor Risser på sedvanlig vis opererer mer inne i flygelet enn utenpå, mens Draksler tar seg av det improviserende og «streite» pianospillet. Og det fascinerer. Kraftig!
I Rissers «Eclats» får vi mer konvensjonelt, moderne pianospill, hvor kommunikasjonen de to mellom er spennende, og vi får nesten klassiske sekvenser.
Og slik fortsetter det. Den kollektive «Sestri (To a Sister ( Two Sisters)», er en leken sak, mens Rissers «Kallaste ou La Ville Abandonnée (Kallaste or The Ghost Town)» er en meditativ og totalt «nedpå» låt. Den kollektiv e «To Womes», er nok en litt leken sak, hvor kommunikasjonen og de musikalske bruddene er spennende, mens Carla Bleys «Walking Batterie Woman», fremføres akkurat slik jeg tror Bley ville gjort det sammen med en annen pianist, for eksempel den andre Bley (Paul).
Så avslutter de med den kollektive «To You», en låt hvor de to er helt nedpå i starten, hvor jeg ser for meg at de veksler blikk og hele veien vurderer hvem som skal ryte ut og «lage leven». Men det skjer ikke. I stedet får vi en vakker avslutning på en plate med to av Europas mest spennende pianister, som man virkelig skal følge med på hva foretar seg i det musikalske landskap framover.
Jeg blir ytterst fascinert av hva de to pianistene gjør på denne platen. Og jeg blir overrasket over hvor meditative de er gjennom store deler av innspillingen. Likevel er dette musikk jeg aller helst vil oppleve på konsert, hvor man på en helt annen måte kan følge kommunikasjonen de to imellom. Se hvordan de veksler blikk over de store flyglene, og hvordan de blir enige om hvilken vei musikken skal gå.
Platen er utstyrt med et vakkert cover. Men med gul farge mellom de to flyglene, forventer jeg at det nærmest skal to fyr mellom de to, noe det, i vanlig forstand, ikke gjør gjennom de åtte strekkene. Men det gjør ingenting. Kaja Draksler og Eve Risser har laget en ettertenksom, spennende og vakker plate. Og det er mer enn godt nok for meg.
Jan Granlie
Eve Risser (p), Kaja Draksler (p)
