Flavio Zanuttini er en italiensk trompeter som har viet musikken sin til den frie improvisasjonen, med eksperimentering som foregår fritt fra sjangere. Han har gitt ut to solo-trompetalbum: La Notte (Creative Sources Recordings/Umland Records, 2018) og Ginkgo (Setola di Maiale, 2022), et trioalbum, Flavio Zanuttini Opacipapa Born Baby Born (Clean Feed Records, 2018), et elektroakustisk album med Nickel Kosmo In principio era il nichel (Record Y, 2023), et duoalbum med Zlatko Kaučič Peace in space (Folderol Records, 2024), og nå det elektroniske albumet Requiem for Democracy. I tillegg har han medvirket på et dusinvis av andre prosjekter som medansvarlig eller samarbeidspartner.
På den nye utgivelsen møter vi han sammen med klarinettisten Miljan Minic og Andrea Liani på franskhorn – begge klassisk skolerte musikere. I tillegg får vi en tekst skrevet og lest av antropologen Giustina Selvelli, og trommeslageren Marco d’Orlando, som medvirker på to spor.
Requiem for Democracy er en begravelsesmesse skrevet av Zanuttini. Som de sier i presseskrivet, så tar suiten form som et overgangsrituale for de moderne demokratier, og peker mot muligheten for nye former som er bedre egnet til nåtiden. Ensemblet bringer sammen trompet, klarinett og franskhorn, utvidet med modulær synthesizer. Den klassiske bakgrunnen til Miljan Minic og Andrea Liani flettes sammen med Zanuttinis improvisasjons- og elektronikk, noe som gir opphav til en tett og stemningsfull lydtekstur.
Dette er blitt en utgivelse som med klassiske elementer beveger seg «tett på» den improviserte jazzrelaterte musikken. Det er en neddempet utgivelse hvor trompeten spiller hovedrollen. Og det er ingenting å utsette på Zanuttinis trompetspill, som, innimellom, har noe «nordisk» og eksperimentelt over seg.. Det er ingen tvil om at Zanuttini er en spennende trompeter, som beveger seg, nesten, inn i et landskap hvor vi finner en musiker som for eksempel Arve Henriksen.
Bandsammensetningen er relativt original, med franskhorn og klarinett.. Men det gjør også at musikken blir litt for statisk etter min mening, og jeg føler de ikke helt klarer å bestemme seg for i hvilken sjanger de vil befinne seg. Jeg tror mye av musikken er nøye nedskrevet, selv om de innimellom improviserer, noe som særlig gjelder trompeten.
Det er fin dialog mellom blåserne, det er fine arrangementer, og det er i de frieste sekvensene musikken treffer meg mest.
Jan Granlie
Flavio Zanuttini (trumpet, gong, modular synthesizer), Miljan Minic (clarinet), Andrea Liani (french horn), Giustina Selvelli (text), Marco d’Orlando (drums)
