På skive

FLYING LOTUS

«You’re Dead!»
WARP RECORDS

Nå har jeg en periode blitt kraftig påvirket av noen av den elektronifiserte delen av JazzCups ansatte til å sjekke ut Flying Lotus. Ifølge dem, er dette den oppdaterte versjonen av Miles Davis’ mesterverk «Bitches Brew». Noe som i beste fall lover mer enn de kan holde.

Flying Lotus er kunsternavnet til Steven Ellison, som befinner seg, som i følge wikipedia er en «experimental multi-genre music producer, electronic musician, DJ, filmmaker, and rapper from Los Angeles, California». Han har gjort platene «1983» (2006), «Los Angeles» (2010), «Cosmogramma» (2010) og «Until the Quiet Comes» (2012), før albumet «You’re Dead!» kom i 2014. I tillegg har han laget flere filmer.

Med på sin seneste produksjon har han blant annet Angel Deradoorian, Snoopy Dogg, Thundercat, Herbie Hancock, Kendrick Lamar, Captain Murphy, Niki Randa, Miguel Atwood Ferguson, Kamasi Washington med flere, og selv om vi her snakker om et dobbeltalbum, kunne man nok, uten nevneverdige problemer ha fått musikken inn på en enkelCD, siden side A og side C er relativt korte.

Musikken har han skrevet sammen med flere av musikerne, blant annet Hancock, Washington, Lamar, Jeff Lynn og Snoopy Dogg, så det er tydelig at dette er en herre med høy kredibilitet i det amerikanske musikkmiljøet.

Men jeg vil tilake til sammenligningen med «Bitches Brew». Hva er likhetene, egentlig? Joda, man kan si at dette også er musikk som er sammensatt av til dels kolliderende elementer, og at det foregår mye her som er vanskelig å fremføre live. Mest fordi musikken her, som på «Bitches Brew, er sammensatt av forskjellige deler som man har skapt en slags helhet av i studio. Og kanskje er det en del som vil si at dette er 2000-versjonen av Miles Davis sitt mesterverk.

Og innimellom fungerer det fint. For eksempel i Steven Ellison, Stephen Bruner og Kamasi Washingtons «Cold Dead». Men for det meste ligger dette et godt stykke unna mesterverket. Joda, Hancock spiller fint der han slipper til. Det samme gjør Washington og, ikke minst bassisten Thundercat, og for den som er «nybegynner» innenfor 60- og 70tallsjazzen, så er Flying Lotus ety helt ok sted å starte, så an man gå over til Miles Davis sine plater fra «Bitches Brew» (1970) og framover med «Jack Johnson» (1970), «Live-Evil» (1971), «On the Corner» (1972), «Big Fun» (1974), «Get Up With It» (1974), «Black Beauty» (1973), «Dark Magus» (1977), «At Fillmore East» (1970), «In Concert» (1973), og ikke minst de to albumene «Agharta (1975) og «Pangaea» (1976).

For den uerfarne,og den som har lyst til å nærme seg den nyere jazzen, uten å måtte gå rett på The Thing, Peter Brötzmann, Evan Parker og andre, så kan Flying Lotus være en inngangsport jeg tror vil fungere. Men for oss som har levd et langt liv med «hele pakken», og som ikke så lett lar oss imponere, så blir dette litt for enkelt og «hipt». Men sjekk den ut. Jeg har i alle fall tenkt å teste den ut på noen av de jeg kjenner som er i ferd med å¨få snusen i den merkelige, morsomme, deilige og opprørede jazzen.

Jan Granlie

Steven Ellison (keys, samples, backin vocal), Herbie Hancock (keys), Brandon Coleman (keys), Deantoni Parks (dr), Gene Coye (dr), Ronald Bruner (dr), Justin Brown (dr), Thundercat (b, g, v), Brendon Small (g), Jeff Lynne (g), Andres Renteria (perc), Kamasi Washington (s, keys), Niki Randa (backing vocals, perc), Kendick Lamar (v), Captain Murphy (v), Snoopy Dogg (v), Angel Deradoorian (v), Arlene Deradoorian (backing vocal), Miguel Atwood (strings)