Trompeteren Franco Ambrosetti kommer fra Sveits, og han er født i Lugano. Han har utgitt flere album på ENJA-labelen og har på CVen at han en gang spilte med selveste Charlie Parker. Han er Sveits’ «grand old gentleman» innenfor jazzen, og han kan skilte med å ha spilt med storheter som Kenny Clarke, Dexter Gordon, Phil Woods, Cannonball Adderley, Joe Henderson, Michael Brecker og en rekke andre, ved siden av Charlie Parker.
På sin nye plate, «Cheers», har han samlet et solid stjernelag av medmusikanter, som pianisten Kenny Barron, bassisten Buster Williams, trommeslageren Jack DeJohnette, gitaristen John Scofield med flere, i ni komposisjoner hvor to er signert Ambrozetti.
Det starter med «Autumn Leaves», kanskje verdens mest spilte standard. Her får vi umiddelbart en Miles Davis-feeling i Ambrosettis mute-spill, før Barron, Williams og DeJohnette løfter det hele til uante høyder i Barrons solo.
Deretter får vi Ambrosettis «No Silia, No Party», hvor vi møter kapellmesteren i duett med trompeteren Randy Brecker. Man hører at Ambrosetti ikke lenger er 30 år og i sin beste form. Hans tone blir litt «tett», hvis det er lov å si det, og hans improvisasjoner er ikke like sprelske som de vi har hørt på tidligere plater med han. Men vi får en fin altsaksofonsolo fra Greg Osby, og, ikke minst, en sprelsk sopransaksofonsolo fra Gianluca Ambrosetti (som jeg nesten forutsetter er «sjefens» sønn).
Og slik fortsetter det. Vi får Jimmy Dorsey og Paul Madeiras «I’m Glad There Is You», en vakker gjennomført ballade, Ray Hendersons «Bye Bye Blackbird», hvor det halter litt i flugenhornseksjonen, Ambrosettis «Drum Corrida», hvor flere av trommeslagerne er involvert, Churchill og Moreys «Someday My Prince Will Come», George Gruntz’ «Thye Smart Went Crazy» og Joey Calderazzos «Midnight Voyage», før de runder av med Johnny Greens evigunge «Body And Soul».
Det er tydelig at Ambrosetti har mange gode venner i den etablerte og litt «satte» delen av jazzverdenen. Blant de som gjerne spiller i større konsertsaler, og som gjerne stiller opp i studio for sin gamle venn. For det er ikke Ambrosettis spill som imponerer mest på denne innspillingen. Men for den som liker standardlåtene og låter som ligger tett på bop-avdelingen innenfor jazzen, så er dette en plate man skal sjekke ut, for innmellom finner man mange godbiter, ikke minst Kenny Barrons fine pianosolier.
Jan Granlie
Franco Ambrosetti (flh), Randy Brecker (tp), Gianluca Ambrosetti (ss), Greg Osby (as), Kenny Barron (p), Antonio Faraó (p), Dodo Morini (p), Uri Caine (p), John Scofield (g), Jack DeJohnette (dr), Terri Lyne Carrington (dr)
