På skive

FRANDS RIFBJERG QUINTET

«Songs and Melodies»
GATEWAY

Den danske trommeslageren Frands Rifbjerg, har satt sammen et lite stjernelag for sin innspilling «Songs and Melodies». Vi får høre Marie Fisker på vokal og gitar, Kasper Tranberg på trompet, Søren Kjærgaard på piano og Anders Christensen på bass, alle musikere med lang erfaring fra den litt yngre, danske jazzen de siste årene.

Frands Rifbjerg er sønnen til forfatteren Klaus Rifbjerg, som hadde et nært forhold til jazzen, og selv man ikke skal legge all æren på opphavet som grunn til at Frands ble jazzmusiker, så har han gått gradene fra Det kongelige danske musikkonservatorium, via en rekke bandkonstellasjoner, og fram til hans nyeste plateinnspilling.

Det starter med Rifbjergs lille «oppvarming» «Drums for KT», som kun varer noen få sekunder, før Harry Stride og Duke Enstons fine ballade «Bless Your Heart», med fint trompetspill av Tranberg overtar. Marie Fiskers «Close To Me», er et slepent og fint innslag, som fremhever Fiskers vokal, som vi kjenner fra samarbeidet med Kira Skov og bandet Trentemøller. Dette er en fin låt, som nesten kunne vært hentet rett ut fra den amerikanske sangboka, og de fire andre backer fint opp om Fiskers såre vokal.

Så får vi Tranbergs «Voodoo», hvor hans karakteristiske klare trompetspill dominerer. Her synes jeg kanskje at trommer og bass er litt lavt mikset, for trompeten spiller utvilsomt hovedrollen, kanskje i litt for stor grad. Men Tranberg er en dyktig trompeter, som etter å ha ført an, overlater podiet til den gode pianisten Søren Kjærgaard, kanskje en av Danmarks beste pianister innenfor den mer moderne jazzen, ved siden av Simon Toldam og Carsten Dahl.

Victor Young og Edward Heymans «When I Fall In Love» er neste, en vakker ballade, som fremføres aldeles nydelig av denne kvintetten. Her fungerer Fiskers vokal som om hun ikke skulle gjort noe annet enn å synge standardlåter hele livet. Og når Tranberg kommer inn med «muta» trompet, så er vi rett tilbake på 50-tallet, en røykfylt jazzklubb og et litt henslengt band på scenen. Vakkert!

Anders Christensens «Jamil» starter med «AC»s bass, som like gjerne kunne vært Charlie Haden på en god dag. Det er tilbakelent, coolt og vakkert, før Rifbjerg og Kjærgaard tar opp tråden og leverer en ytterst vakker ballade. Særlig er Kjærgaards enkle, men effektive spill sammen med Rifbjerg og Christensen storveis på denne låta. Og når Tranbergs klare og rene trompet kommer inn er vi solgt. Usedvanlig vakkert, og veldig annerledes enn jeg hadde trodd denne kvintetten ville komme opp med.

Bob Dylans «It Ain’t Me Babe» er neste, en låt som nesten ingen andre enn gamle Bob kan gjøre troverdig. Her får vi den i et slags «americana»-landskap litt raskere enn Dylans versjoner. Men det er aldri tvil om at Marie Fisker kan gjøre Dylan troverdig. Hun er på mange måter den kvinnelige utgaven av Dylan, med sin særegne og såre stemme, som har mye «americana» i seg, og som har en helt spesiell personlighet. En av de fineste versjonene av låta jeg har hørt, bortsett fra «sjefen sjøl».

Søren Kjærgaard bidrar på komponistfronten med sin «Ballad No. 4», og vi er plutselig i et helt annet landskap. Som de fleste tidligere låtene på platen, er dette også en saktegående ballade, hvor Kjærgaards særegne bruk av pauser er toneangivende. Og med Tranbergs fine trompetspill, som her kan minne om en yngre utgave av Kenny Wheeler, gjør dette til en usigelig vakker ballade.

Så avslutter de denne praktfulle innspillingen med fader Klaus Rifbjerg / Jesper Jensen og Bent Axens «Søvnig som en flue» (for en metafor etter å ha hørt en så vakker plate!). Dette er en flott blues, hvor Fisker synger den danske teksten på en slepen og fin måte, under Tranbergs fine trompetspill og de andre musikerne. Her bidrar alle musikerne på en fin måte, og Christensens bass-solo er ustyrtelig vakker,

Som du kanskje har oppdaget, så liker denne platen svært godt. Den er ytterst tilbakelent og vakker. Og å høre Marie Fisker i noen av disse tolkningene er som balsam for øret. Men hele veien holder hovedpersonen, Frands Rifbjerg seg i bakgrunnen, og fremhever aldri seg selv som den viktige på platen. Her er alle fem viktige, og Rifbjerg har satt sammen et «hold» som slår ut det meste av hva vi i dag får fra USA. Vakkert! Og for den som ikke kjenner til Marie Fisker fra før, så sjekk ut hennes «Cabin Project» med Kira Skov og Trentemøller. Hun er en skjult diamant i den danske populærmusikken!

Jan Granlie

Marie Fisker (v, g), Kasper Tranberg (tp), Søren Kjærgaard (p), Anders Christensen (b), Frands Rifbjerg (dr)