På skive

FRODE HALTLI

«Vagabonde blu»
HUBRO CD2546

Frode Haltli er noe så spesielt som en trekkspiller som stort sett beveger seg godt innenfor den samtidsmusikalske avdelingen, samtidig som han kan «slippe lør dyret i seg» i andre mer løsslupne sammenhenger. Og som Stian Carstensen beveger han seg mellom det tradisjonelle og det eksperimentelle på en svært avslappende og overbevisende måte. Fra Alf Prøysen, Åge Aleksandersen og russiske revolusjonære kampsanger i den fantastiske gruppa Poing via samarbeid med Trygve Seim og No Spagetti Edition til samtidsmusikk gjort av Arne Nordheim, Salvatore Seiarrino og Aldo Clementi.

Og det er de tre siste vi får stifte bekjentskap med på «Vangabonde blu», som for øvrig også er åpningssporet skrevet av Salvatore Seiarrino i 1998.

Haltli er ikke dårligere enn at han er norgesmester i trekkspill hele sju ganger, han vant NRKs Talentiade i 1991 og fikk sølv i den internasjonale Gaudeamus-konkurransen i 1999. Han ble kåret til Rikskonsertenes «Årets unge artist» i 2001, og har vunnet «Musikkens Venners Debutantpris». Han er utdannet ved Norges Musikkhøgskole og solistklassen ved Det Kgl danske musikkonservatorium, som den akademiske løpebane er det ingenting i veien med.

Musikalsk virker det som han føler seg mest hjemme i det landskapet vi møter han i på denne innspillingen. Nå skal ikke jeg komme med noen inngående utlegginger om hva som er god og dårlig behandling av trekkspillet, men ut fra mine relativt enkle ører, så virker dette som trekkspillmusikk av svært høy kvalitet.

Tre stykker, kun for trekkspill, eller accordeon som det vel heter, når det fremføres på noe helt annet enn ei vanlig «flenge» som med nød og neppe har overlevd et hundretalls mer eller mindre tvilsomme dansekvelder på lokalet i skogsbygdene på Finnskogen og i Sølør og de områdene Haltli er vokst opp.

Jeg kan ikke annet enn bli imponert over måten Halti behandler accordeonet på. Det virker nesten som om han og instrumentet er ett, når han drar seg gjennom Sciarrinos vakre åpningskomposisjon. Og jeg er overbevist om at Arne Nordheim smiler der han sitter i det hinsidige og følger med på hva denne kunstneren gjør med den nydelige «Flashing» fra 1998. Haltli spiller med en fantastisk dynamikk, og innimellom er ikke avstanden til argentinske Dino Saluzzis bandeon stor, særlig etter ca. to-tredjedeler av «Flashing», hvor det kommer noen argentinske toner smygende, før vi er over i noe som nesten kan høres ut som et kirkeorgel.

Aldo Clementinis «Ein kleines…», fra 1998, avslutter. Det er platas lengste spor, og starter som om vi satt i en kirke med en ytterst dyktig organist. Dette er kirkemusikk av edleste merke – meditativt og utrolig vakkert. Og sammen med Sciarrinos åpning og Nordheims «mellomspill» blir dette en messe vi kommer til å bruke mye tid på.

Platen er innspilt live i Tomba Emmanuelle, det ene rommet i Emanuel Vigeland-museet på Frogner i Oslo, et lokale med en fantastisk akustikk, og også hovedgrunnen til at man føler seg i et kirkerom når man hører på musikken.

«Vagabonde blu» er blitt en utrolig vakker innspilling. En innspilling for meditasjon og trøst. En plate for de store anledninger, og en plate man bare ha som back up for dårlige dager. Jeg gleder meg til neste gang Frode Haltli skal gjøre konsert i Tomba Emmanuelle. Da er jeg på plass, for dette var vakkert.

Platen slippes 26. september. Da bør folk stå i kø foran de få platebutikkene som fremdeles holder ut, for å skaffe seg dette mesterverket.

Jan Granlie

Frode Haltli (acc)