På skive

GJERSTAD / DRAKE / PARKER

«Frode Gjerstad / Hamid Drake / William Parker»
NOTTWO MW968-2

Man skal lete lenge etter en bedre nyttårsgave enn en samling på fire CDer med radarparet, bassisten William Parker og trommeslageren Hamid Drake, begge solide skanser innenfor den amerikanske, fritt improviserende musikken, pluss Stavangers «grand old man» innenfor denne kunstarten, saksofonisten og klarinettisten Frode Gjerstad.

Drake og Parker hørte jeg duo i høst, under Freedom-festivalen i Koncertkirken i København, og i anmeldelsen derfra var mitt ankepunkt at de savnet et tredje instrument, gjerne en saksofon (både Sture Ericsson og Jesper Zeuthen satt i salen). Men så blir mine drømmer oppfylt, og mer enn det, når man får fire CDer med de to parhestene sammen med en av mine saksofonfavoritter.

Riktignok har de tre gjort både konserter og plater sammen tidligere, og denne boksen er, på mange måter en oppsummering og et tilbakeblikk på samarbeidet fra 1997 til 2006. Den første platen, «Ultima» kom ut på det amerikanske selskapet Cadence, og er innspilt på Ultima-festivalen i Oslo den 8. oktober 1997 og utkom i 1999. CD2 er innspilt på Cafe Sting i Stavanger den 9. oktober 1997, og kom ut på Circulasione Totale, Gjerstads eget selskap i 1998, mens tredjeplaten, «The Other Side» er innspilt Airwave Studios i Chicago den 20. januar 2000, og kom ut Ayler Records i 2006. Opptakene fra fjerdeplaten, «On Reade Street» kom ut på FMR i 2008, og er opptak fra Piano Magic i New York den 24. januar 2006.

Det er spennende å følge de tre i denne perioden av livet. Fra Gjerstads klare og tydelige inspirasjoner fra Ornette Coleman i 1997, og opptaket fra Cafe Sting dagen etter, hvor hans ideer er et litt annet sted. Kanskje tenker han litt på Albert Ayler mens han improviserer? Hvem vet? Men på dette opptaket er han mer på hugget og mer frigjort enn på opptakene fra den norske hovedstaden. Men fremdeles hører vi fraser som lett kan relateres til Ornette Coleman. Men jeg synes han er friere i uttrykket her.

På opptakene fra Chicago, er han der vi kjenner han best, som er fabulerende, frittgående, men ytterst konsentrert og lyttende musiker som «samtaler» godt med sine medmusikanter. Her får vi de tre saammen, en duo med Gjerstad og Parker, som er ytterst uttrykksfull og «nær», før vi før enda en triolåt, og en fin soloavdeling med Parker, før de Runder av med en duo mellom Gjerstad og Drake, som er noe av det mer følsomme jeg kan huske å ha hørt fra Gjerstad.

På opptakene fra Reade Street, kan man nesten fornemme at bandet er i «The Big Apple». Musikken her er litt mer pågående og «storbyaktig» enn de andre platene. Gjerstads Ornette Coleman-påvirkning kan fremdeles høres, men det er så mye mer i det han fremfører. Intimiteten til de to andre er påfallende, og hele veien er Gjerdtad dypt konsentrert, selv om de tre i andresporet, «The Houses», hvor klarinetten får en viktig posisjon, tar det hele ned. Man kan nærmest føle at Gjerstad blir påvirket av gatelarmen, stresset og alle folkene i gatene i New York, og at de to andre gjør iherdige forsøk på å roe han ned, til svært liten nytte. Og selv om det går relativt rolig for seg, så er storbyenergien der hele tiden.

Grunnen til at denne anmeldelsen, i hovedsak dreier seg om saksofon- og klarinettspillet til Frode Gjerstad, er at Parker og Drake hele veien er som siamesiske tvillinger, og at de holder det samme energinivået og det samme tette samspillet som alltid gjennom alle disse fire innspillingene. Jeg kan nesten ikke tenke meg et tettere komp enn disse to i dagen jazz (ved siden av Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love). De kjenner hverandre ut og inn, og vet akkurat hva den andre tenker. Det negative med det kan være at de kanskje blir litt forutsigbare, men det må være fantastisk for en saksofonist å ha disse to som sparringspartnere i en musikalsk situasjon. De har verdens største ører, de har rutinen, og de har evnen til å gi medmusikantene akkurat den energien som skal til for å lage gode, musikalske opplevelser. Og særlig når Parker får åpning for en solo, er han så til de grader på plass, med et bass-spill som ingen gjør ham etter (kanskje bortsett fra Hanry Grimes på en ytterst god dag). Og Drakes trommespill er så lydhørt og flott, at det burde inn i opplæringen på enhver trommehøgskole i verden.

Og på disse fire platene får man servert fritt improvisert musikk som innehar alt man ønsker av slik musikk. Små innspill som peker bakover i historien, og mye som peker framover i rett linje som beviser at denne formen for musikk kommer til å overleve de fleste av oss.

Fire plater som på mange måter kan kalles en «Best of»-samling fra et langt samarbeid mellom tre musikere som fremdeles er «still going strong». Og det skal vi være glade for. Og en bedre start på det nye året, skal man lete svært lenge etter.

Jan Granlie

Frode Gjerstad (s, cl), Hamid Drake (dr), William Parker (b)