Den amerikanske trommeslageren Gregory Hutchinson, er en erfaren herre på det amerikanske bandmarkedet. Han studerte med Marvin «Smitty» Smith og Kenny Washington på slutten av 1990-tallet, og startet karrieren med å spille med trompeteren Red Rodney i 1989 og 1990. På 1990-tallet «Apiska han skinn» med stjerner som Betty Carter, Roy Hargrove, Stephen Scott, Ray Brown, Eric Reed, Joe Henderson, Joshua Redman, Johnny Griffin, Peter Bernstein, Arturo Sandoval, John Patitucci, Joey Calderrazo, Michael Brecker og en rekke andre.
Og i likhet med en rekke andre musikere, har han valgt å hylle Miles Davis i det året han ville blitt 100 år, med utgivelsen Kind of Now: The Pulse of Miles Davis. Her samarbeider han med trompeteren Ambrose Akinmusire, tenorsaksofonisten og bassklarinettisten Ron Blake, gitaristene Jakob Bro og Emmanuel Michael, pianisten Gerald Clayton og bassisten Joe Sanders, i 13 komposisjoner man forbinder med Miles Davis.
Vi får tett oppunder en time med en flott og, relativt originale komposisjoner fra Miles Davis «tidligere» perioder. Det vil si det er ikke så mye fra perioden etter Bitches Brew, selv om den låten er med. Og med Akinmusire i fremste rekke som Miles-tolker, er denne rollen i de beste hender allerede fra åpningssporet «Ah-Leu-Cha» som Charlie Parker står ansvarlig for.
Etter den får vi Davis-komposisjonen «Fran-Dance», en fin ballade, før de fyller på med Wayne Shorters «Fall», som preges av de to gitaristene i et relativt «løst» samspill, og samme komponists «Orbits», hvor Akinmusire avleverer en mer enn solid solo, før de går inn i låten slik vi kjenner den, og med fint, nesten Wayne Shorter-aktig tenorsaksofonspill. Så følger Gregory Hutchinsons «The Masters», Shorters «Feio» og «Water Babies», Davis og Victor Feldmans «Seven Steps To Heaven», Davis sin «Bitches Brew», Anthony Tillmon Williams’ «Black Comedy», Hutchinsons «Ellengem’s Time», Davis sin «Circle In The Round», før de avrunder med Hutchinsons «I’m Done».
Med et såpass stort spekter i låtvalget, og at kapellmesteren ville gjøre sine versjoner av låtene, blir dette lett litt «hummer og kanari». Ikke alt fungerer like godt, særlig for den som har et godt forhold til originalene. Jeg får en følelse av at litt for mye av stoffet er tatt (litt for mye) på sparket, hvor ikke alt er gjennomprøvd eller snakket nok om før de gikk i «take».
Og skal det være en hyllest til Miles hadde jeg gjerne ønsket mer av Akinmusires utmerkede trompetspill. Og med to gitarister til rådighet, hadde jeg gjerne hørt flere utspill fra dem. Men dette er trommeslagerens utgivelse, og han pusher og sparker de andre framover hele tiden.
En hyllest vi, mer enn gjerne, kan leve med, på tross av noen mangler. Men at Hutchinson ville tolke Miles Davis på sine måte, forstår jeg godt. Men med et såpass sterkt lag av medmusikanter, hadde jeg kanskje forventet litt mer, selv om jeg gleder med stort over det de to, relativt ulike, gitaristene foretar seg, og Akinmusire har jeg fremdeles til gode å høre på en dårlig dag.
Jan Granlie
Ambrose Akinmusire (trumpet), Ron Blake (tenor saxophone, bass clarinet), Jakob Bro (guitar), Emmanuel Michael (guitar), Gerald Clayton (piano) Joe Sanders (double bass), Gregory Hutchinson (drums)
