På skive

GRENCSÓ COLLECTIVE SPECIAL 5 WITH KEN VANDERMARK

«Do Not Slam The Door»
BMC CD 271

Det Budapest-baserte plateselskapet BMC (Budapest Music Center Records), har nærmest gjort det til en profesjon å sette lokale musikere sammen med internasjonale storheter til plateinnspillinger i sitt eget studio. Her møter vi den Chicago-baserte saksofonisten og klarinettisten Ken Vandermark, sammen med saksofonisten, klarinettisten og fløytisten István Grencsó, pianisten Stevan Kovács Tickmayer, bassistene Róbert Benkó og Ernö Hock og trommeslageren Szilveszter Miklós i tre «komposisjoner» av Grencsó, to av Vandermark og noen den Budapestbaserte gruppen har laget kollektivt.

Og allerede fra første strofe i den korte og konsise «Parallel Phenomenon» er det tydelig at her møter vi musikere som forstår hverandre musikalsk. Men dessverre er det mest i den korte åpningslåta jeg synes dette fungerer godt.

Mest konsise er egentlig de to komposisjonene «Curtain» og «Running Fence» av Vandermark, mens noen av de andre blir litt ustrukturert frie, uten at de treffer meg nevneverdig. Særlig synes jeg det gjelder i de låtene hvor fløyte og/eller klarinett «fører ordet», i det fleste tilfeller også der hvor Grencsó er førende solist. Mens det der Vandermark «tar grep» blir det med trøkk og tydelighet i det som fremføres. Det kan selvsagt ha med kulturforskjeller og rutine å gjøre, for Vandermark er og blir en mester innenfor den frittgående, improviserte musikken, på en helt annen måte enn de fleste andre som begir seg ut i det landskapet.

Men ikke alt blir like «ullent» og ustrukturert. Det er flere eksempler på at kommunikasjonen mellom Vandermark og de andre fungerer godt. Men det er noe med de man er vant til å høre sammen med den gode Chicagoaneren og når han møter andre musikere, som kanskje har litt overdreven respekt for amerikaneren.

Men i Vandermarks andre komposisjon «Running Fence» løsner det litt, og vi får fint og kreativt spill over hele linja.

De andre musikerne fungerer til tider godt, men det blir litt «ullent» i de bakre rekker, og ingen av de to bassistene eller trommeslageren er på linje med andre man har hørt sammen med Vandermark. Dessverre. For dette så i utgangspunktet ut til å være en drømmesituasjon, ikke bare for de lokale helter, men også for Vandermark.

I tillegg synes jeg ikke lyden på opptaket er god nok. Vi er blitt vant til at lyden på BMC-produksjonene er av svært høy kvalitet, men her synes jeg ikke de enkelte instrumentene kommer godt nok fram til at jeg faller helt for det som strømmer ut av høytalerne.

Jan Granlie

Ken Vandermark (ts, cl), István Grencsó (ts, as, cl, fl), Stevan Kovács Tickmayer (p. elec), Róbert Benkó (b), Ernö Hock (b, bg), Szilveszter Miklós (dr)