Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

HANNA PAULSBERG CONCEPT + MAGNUS BROO

«Daughter Of The Sun»
ODINCD9565

Den norske saksofonisten Hanna Paulsberg har de senere årene vært selveste kjæledeggen i det norske jazzmiljøet. Hun har alt som skal til for å få aksept hos jazzbyråkratiet, hun har rett kjønn, hun er en hyggelig og blid person og, ikke minst, hun er en dyktig saksofonist.

Jeg har hørt henne en rekke ganger, både på konsert og på plate. Jeg har hørt hennes band, Concept på 2500 meters høyde i Dolomittene i Italia, jeg har hørt bandet i en mørk hotellkjeller på Kongsberg jazzfestival og jeg har hørt henne på showcase i en av Bergens bedre lunsjrestauranter sammen med den svenske bassisten Magnus Broo.

Og nesten hver gang jeg har hørt bandet, så har det vært noe som har skurret. Og det har ingenting med Paulsbergs eller noen av de andre musikernes innsats, for den har hele tiden vært formidabel. Kanskje har det vært noe med Paulsbergs komposisjoner jeg ikke har klart å knekke koden på? Jeg vet ikke. Men jeg vet at en ledestjerne for Paulsberg er saksofonisten Wayne Shorter, en musiker jeg heller aldri har klart å knekke koden til.

Men så kommer «Daughter Of The Sun», hvor hun spiller med sitt faste Concept, med Oscar Grönning på piano, Trygve Fiske på bass og Hans Hulbækmo på trommer. I) tillegg har de med den svenske trompeteren Magnus Broo, som er en av favorittene her på salt-peanuts.eu.

Og det starter overraskende. «Scent Of Soil» åpner og slutter med et enkelt piano og ordløs sang fra resten av bandet. En original løsning på en enkel og sangbar låt, og jeg føler at Paulsberg og jeg har funnet hverandre. Broo leverer en strålende, og akkurat passe «sprø» solo i åpningssporet, som er en fin kontrast til det vokale.

Deretter fortsetter de med «Little Big Saxophone», hvor tankene umiddelbart går til 60-tallet og noe trompeteren Don Cherry kunne vært med på med Ornette Coleman på saksofon og Charlie Haden på bass. Jeg føler at Paulsberg nå har løsrevet seg litt fra det hun gjorde tidligere og er mer fri i uttrykket. Ikke fri som i freejazz, men at hun slipper seg mer løs. Og med Broo ved sin side, er hun sikret den beste kompisen å bryne seg opp mot. Han leverer også en flott solo i denne låta, og vi kunne like gjerne sagt at dette var det svensk/norske bandet Atomic. Grönnings pianospill er strålende i denne låta. Og venstrehånda dominerer innimellom med noen råtøffe innspill. Og bak boltrer Fiske og Hulbækmo seg i et uhyre tett komp. Etter hvert får vi også en «voksen» solo fra Paulsberg, som passer som hånd i hanske sammen med Broos kornettlignende trompetspill.

Så er vi over i «Hemulen tar ferie», en låt som er mer eksperimentell i uttrykket enn de foregående. Det er som de fem musikerne famler litt i starten for å finne en fellesnevner de kan enes om. Og når de enes er vi tett innpå Dollar Brands (Abdullah Ibrahim) rike. Vi er i Sør-Afrika, og man kan kanskje lure på hvorfor Hemulen har reist så langt på ferie, men Paulsberg har tatt han med, og det høres ut som han har det helt ok på Syden. Paulsberg leverer kanskje platas fineste solo i denne låta, nedpå, tilbakelent og med total kontroll. Grönberg følger opp før de roer det hele ned og avslutter.

I «Serianna», den eneste låta som ikke er skrevet av Paulsberg, men av Fiske, oppholder de seg fremdeles i sydligere egner. Også litt i Brand-landskapet, men kanskje mer i inspirasjon fra de utflyttede sør-afrikanerne som dro i flokk og følge til England på 70-tallet. Også en fin låt hvor kommunikasjonen mellom Paulsberg og Broo på ene siden og de to og resten av bandet på andre siden fungerer perfekt.

Tittelsporet, «Daughter Of The Sun» er, som resten av platen, tilegnet dronningen og faraoen Hatshepsut, en sterk kvinne som virkelig måtte kjempe for sitt kjønn. Og det er kanskje noe Hanna Paulsberg også føler på. Å måtte kjempe for å nå gjennom som kvinne i et relativt mannsdominert jazzmiljø. Og det er ingen tvil om at Paulsberg har klart å bryte gjennom. I alle fall bør hun komme gjennom med denne innspillingen, og denne låta, som er tilbake i 60-tallets forskjellige loft i New York. Her spiller Fiske en viktig rolle som bassist, og legger på mange måter føringene for hvordan de andre skal forholde seg. De to blåserne holder det hele nede, og vi får en litt ettertenksom og fin låt, før de er over i avslutningssporet, «Bouncing With Flower Buds», også en låt jeg forbinder med 60-tallet, men i en ytterst oppdatert versjon, ikke minst på grunn av Magnus Broos trompetspill som er strålende. Og her koker bandet på en måte bare Atomic gjør de etter (men så er både Broo og Hulbækmo viktige elementer i det bandet). Etter Broos solo tas det hele ned med piano og saksofon, og vi får en vakker og sangbar sekvens som bringer oss fra New York til Sør-Afrika kun i løpet av noen få toner.

Hanna Paulsnerg og hennes Concept, har med «Daughter Of The Sun» gjort sin desidert beste plate til nå. Ikke kun på grunn av at de har fått med den svenske trompeteren Magnus Broo. Men like mye fordi Paulsberg har funnet sin plass. Hennes komponeringsegenskaper har vokst flere meter, og hun framstår som den sterke bandlederen hun er, uten å tråkke på en eneste fot. En plate fra et band jeg gleder meg til å følge videre på veien. Og en plate med mange røtter til historien, og med fem musikere som følger hverandre helt til døra på en strålende måte. Til og med i bonussporet, som kommer lurende etter en del sekunder etter sjettesporet, hvor vi får Grönberg og Paulsberg i en nydelig duett i starten, før Fiske og Hulbækmo kommer smygende inn fungerer det. Jeg vet ikke helt hvorfor dette skal være et bonusspor, for det hadde fungert fint i helheten, men kanskje er det en test for oss som skal skrive om plata, om vi i det hele tatt gidder å høre gjennom hele innspillingen?

Her får vi en litt sår og fin solo av Paulsberg, som om hun ikke vil at det skal ta slutt, og Broo holder seg dannet i bakgrunnen og lar kapellmesteren føre an. Men Paulsberg er en raus kvinne, som lar svensken få slippe til med en fin, erketypisk solo, før de forenes i en nydelig avslutning. Yess!

Jan Granlie

Hanna Paulsberg (s), Magnus Broo (tp), Oscar Grönberg (p), Trygve Fiske (b), Hans Hulbækmo (dr)

[amazon_link asins=’B07FDNT6GG’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’53cd9c87-d151-11e8-acb9-d5e3263eda81′]

Skriv et svar