På skive

HARRIET TUBMAN

«Araminta»
SUNNYSIDE SSC 1459

Politisk motivert jazzmusikk, er ikke det man akkurat blir overlesset med nå om dagen, selv om tidene i aller høyeste grad krever at noen tar til motmæle mot all grusomheten som skjer i verden. Og jazzmusikere har i all tid vært helt framme på barikadene når det har vært snakk om politiske markeringer, som for eksempel undertrykkelsen av de afro-amerikanske på 50- og 60-tallet.

Derfor er det godt å høre trioen Hariet Tubman, som på sin nye plate har fått med seg trompeteren Wadada Leo Smith på denne platen.
Trioen, bestående av gitaristen Brandon Ross, bassisten Melvin Gibbs og trommeslageren JT Lewis, har tatt navnet etter Harriet Tubman, som ble kalt «Black Moses» og var en afroamerikansk borgerrettsforkjemper og rømt slave. Hun ble født i Maryland i 1822, og het egentlig Araminta Ross. Etter at hun selv hadde rømt fra fangenskap og vunnet sin egen frihet, vendte hun flere ganger tilbake til sin tidligere eiers plantasje og hjalp familiemedlemmene sine til å flykte.

Hun bar alltid revolver, og var ikke redd for å bruke den. Når en slave ble enig om å bli med henne på ekspedisjonen, var det ingen vei tilbake, og hun truet med å skyte alle slaver som forsøkte å returnere. En gang hun reiste med en gruppe rømte slaver gikk gruppen seg vill, og moralen sank. En av de mannlige slavene insisterte på å gå tilbake til plantasjen. Hun pekte med revolveren mot hodet hans og sa: «Du går på eller dør». Flere dager senere, var han fremdeles med i gruppen da de reiste inn i Canada.

Hun er kjent for sitt arbeid innen organisasjonen Underground Railroad, en organisasjonen som hjalp rømte slaver å komme seg fra sør-statene i USA, hvor slaveri var utbredt, til frie stater. Hun foretok 19 reiser med rømte slaver fra sør til nord, og ledet selv 300 slaver over grensen til friheten. De reiste bare om natten og i største hemmelighet. Hun hjalp også de tidligere slavene å finne arbeid, og hun var aktiv i kampen om at kvinner skulle få stemmerett på lik linje med mennene.

Hun hevdet selv å aldri ha mistet noen av slavene hun hjalp, til tross for at det var utlovet en belønning på $ 40 000 for å gripe henne. Dette var det høyeste beløpet som ble utlovet for noen av deltagerne i anti-slaveri-bevegelsen.

Og med dette bakteppet er det spennende å gå inn i musikken til trioen, pluss Smith. De fire gjør relativt fritt improvisert, elektrisk jazz, som ligger helt på grensen til det man for eksempel får fra norske Motorpsycho. Den førende stemmen er ofte Brandon Ross eller Wadada Leo Smith, som her, som ved flere andre tilfeller hvor musikken ligger i nærheten av rocken, legger seg tett opp til sitt store forbilde, Miles Davis. Og hadde salige Miles levd i dag, så kan det godt hende at han hadde spilt denne type musikk. «Kompet» med bass og trommer, legger et godt grunnlag for Ross’ gitar og Smiths trompet, og hamrer på i et relativt «steady» landskap som gjør det nærmest til en lek for gitaristen og trompeteren å legge seg på.

Vi får åtte strekk, som alle fungerer godt. Dette er politisk musikk, som er sint, aggressiv og røff, og om dette er ment som et velrettet spark til den nye Trump-administrasjonen, så vil jeg hevde at de treffer godt.

Jan Granlie

Brandon Ross, (g), Wadada Leo Smith (tp), Meløvin Gibbs (b), JT Lewis (dr)