På skive

HASSE POULSEN / HÉLÈNE LABARRIÈRE

«Busking»
INNACOR INNA11511

Den danske gitaristen Hasse Poulsen omtalte vi for noen uker siden sammen med hans faste band Das Kapital og innspillingen «Kind Of Red» (http://salt-peanuts.eu/record/das-kapital/). Nå er han igjen på markedet med enda en plate, denne gangen sammen med Hélène Labarrière, en av Frankrikes mest anerkjente bassister.

Men også denne gangen overrasker Poulsen (og Labarrière) med å gjøre kjente slagere fra popverden på sin helt egen måte. Kun en låt er gjort av Poulsen, den sjuende låta «Mørke».

Det starter med Leonard Cohens «Take this Waltz», hvor bassen spiller melodien, omtrent som var det Cohen selv som sang. Poulsens gitar spiller enkelt akustisk gitarkomp til, og det gjøres ingen spesielle grep for å gjøre noe annet enn originalen på bass/gitarduo. Men det er fantastisk flott!

Så følger Paul Williams «Special to Me», hvor Poulsen har plukket fram elgitaren, og låter nesten som Pat Metheny, men det er bare i starten. Snart leker han seg med låta og gir oss fint, litt rocka gitarspill som fasinerer. Labarrières bass-spill er solid med en tung og fin tone i hornet.

Så følger Stromaes «Formidable», med en strålende bassintro og et fint duospill som grenser opp mot Jim Hall og Charlie Haden (riktignok med litt andre vrier på gitarspillet enn det neddempede og flotte spillet vi fikk fra Jim Hall), Feists «Let it Die», som gjøres som en nydelig ballade, Lennon/McCartneys «Lucy in the sky with diamonds» i en vakker versjon hvor man spesielt legger merke til det solide basspillet til Labarrière, men også Poulsens mer eksperimentelle bidrag i mellomdelen, hvor han går rett ut til venstre for den opprinnelige melodien, før Labarrière kommer inn med temaet på bassen. Fint og originalt. Deretter får vi Berger og Plamondons «Les uns contre les autres», en fransk slager fra 1978 som bl.a. ble gjort av Kim Wilde og France Gall. Denne gjøres som en nydelig blues hvor Poulsen ikke spiller en tone for mye, og Labarrière spiller nydelig bass. Så får vi Poulsens eneste egne komposisjon på platen, den fine «Mørke», en litt dyster bluesvals som ligger tett opp til åpningssporet «Take his Waltz», og som fungerer godt i denne sammenhengen, kanskje mest på grunn av det tørre og nydelige bass-spillet.

Deretter serverer de Alanis Morisettes fine «Hand in my Pocket», med temaet spilt av Labarrière på en fremragende måte. Slikt duospill kan jeg ikke huske å ha hørt siden jeg hørte gitaristen John Stowell og David Friesen i Molde kino på slutten av 70-tallet. Nydelig og en halv! Deretter høynes nivået enda litt, når vi får en av Danmarks smukkeste melodier ever, Sebastians «Stjerne til Støv». Dette er tittelsporet på hans plate som kom i 1981. Det starter med eksperimentell strykebass som vokser og vokser sammen med gitarspill med bue, før Labarrière setter standarden med et stødig komp, før den nydelige melodien kommer krypende. Vakkert!

Det hele avrundes med Bob Dylans «Farewell», og vi kan lene oss rolig tilbake å nikke anerkjennende til de to musikernes duolek.

Innimellom får Labarrières bass-spill meg til å tenke på soloplatene til Steinar Raknes, for hennes bass-spill ligger tett opp til det Raknes gjør. Her er det bare vokalen som mangler, så kanskje et prosjekt for en eller annen festival burde være Steinar Raknes sammen med Hasse Poulsen og Hélène Labarrière?

«Busking» er rett og slett blitt en nydelig plate det bør serveres gode røde til. Man kan høre at Poulsen trives i selskap med stjernebassist Labarrière, og det hele er blitt en overskuddsplate, som skal spilles ofte i heimen utover senvinteren og våren.

Jan Granlie

Hélène Labarrière (b), Hasse Poulsen (g)