Den finske pianisten Iiro Rantala er en mester på instrumentet, enten han spiller triojazz eller en Sibelius-symfoni. De fleste kjenner han nok best fra Trio Töykäät fra noen år tilbake.

På «my working class hero» tolker han diverse låter ført i pennen av John Lennon, som sin helt personlige hyllest til The Beatles-medlemmet og det musikalske ikon han ble for en hel generasjon.

Man kan si mye om slike prosjekter, hvor musikere hyller sine idoler og stjerner, og ofte kommer de relativt dårlig ut. Når pianister bestemmer seg for å hylle ett eller annet forbilde låter det altfor ofte som en relativt god barpianist som sitter å underholder et altfor lite interessert publikum.

Men så ikke med den godeste finnen!

Her starter han med «Norwegian Wood» (Lennon/McCartney), som tolkes på en nydelig måte, hvor også noen Grieg-strofer flettes inn, før han glir over i en dyster versjon over «Working Class Hero» (Lennon), hvor pianostrengene er dempet, noe som gir en helt spesiell og melankolsk stemning og et lydbilde som passer låta perfekt.

Og her er det ikke snakk om å «planke» den gamle slageren. Her får vi Rantalas helt personlige versjon, med mye interessant og fin improvisasjon.

Deretter følger «Just Like Starting Over», som serveres i en mektig og nesten klassisk versjon, samtidig som noe nesten Errol Garnersk kommer smygende inn.

Lloys Price sin «Just Because» er neste, en ustyrtelig vakker ballade, som Rantala gjør på en respektfull og vakker måte. Den glir nesten umerkelig over i den vakre «Woman» (Lennon/McCartney), i en nydelig versjon som burde skrives ut på blå resept!

Og selvsagt får vi «Imagine» (Lennon), og jeg er redd for at vi får en planking av originalen. Men den gang ei. Rantala lager sin helt egen versjon, men hele veien i Lennons ånd. Men hele veien bare antyder han originalen med små innspill, mens han hele veien improviserer relativt fritt over den ikoniske låta.

Det går raskt over i «Help» (Lennon/McCartney), som befinner seg et helt annet sted. Å lage en pianoversjon av denne The Beatles-låta er en utfordring. Å gjøre den relativt enkle The Beatles-låta om til noe som både er klassisk og jazzig er en interessant øvelse, men Rantala fikser det også. Med helt personlig tilnærmingsmåte og «angrep».

«Watching The Wheels», er ikke en av Lennons mest kjente komposisjoner, men det kan den raskt bli etter å ha blitt tolket av den gode finnen. Dette er funky pianojazz på høyt plan. Nydelig!

Lennon og Yoko Onos «Oh My Love», er nok en av de mer ukjente komposisjonene fra Lennons hånd (med assistanse av fru Yoko), men også her leverer Rantala en vakker popmelodi, som i hans hender også får en fin jazztilnærming vi kan like. Den går over i en like vakker «In My Life» (Lennon/McCartney), som tolkes som en nydelig ballade. På disse to låtene får Rantala fram mye av sin personlighet, som vi kjenner det fra tiden i Trio Töykäät.

«Happy Xmas, War is Over» (Lennon/Ono), starter nesten naivt enkelt, som jeg tror er akkurat slik Lennon selv gjerne ville ha den. Ikke en tone for mye eller for lite. Etter en stund blir den mektig og tung, og Rantala spiller den nesten rett fram, uten å eksperimentere eller tilføye stort, før den glir over i en heftig jazzgroove, som swinger nesten ufattelig.

Så rundes det hele av med Lennon/McCartney-låta «All You Need Is Love», som starter med en kort intro fra «God Save The Queen»(!), før den glir over i temaet fra den gamle The Beatles-låta. Men det blir ikke planking her heller. Vi får Rantalas helt personlige vri. Og som i noen av de andre, så tar han utgangspunkt i originalen, men benytter bare små antydninger til den originale melodien, mens han hele tiden leker seg rundt tematikken og melodiene. Mesterlig.

Rantalas møte med John Lennons musikk kom relativt sent. Det var låta «Happy Xmas, War Is Over» som åpnet opp hans forhold til Lennon, da han sang den i skolekoret i 1983. Altså en god stund etter The Beatles. Rantala kunne ikke forstå hvordan noen kunne skrive noe så vakkert, som samtidig var så enkelt. Senere fikk «Imagine» han til å tenke akkurat det samme. Og nå har han gitt oss og resten av verden kanskje den vakreste hyllesten til John Lennon og hans musikk som noen gang er gjort. Smtidig beviser denne innspillingen storheten i en del av Lennons komposisjoner (også de han gjorde med Paul McCartney). Men det måtte en pianist av Iiro Rantalas størrelse for å makte det! Storartet og flott!

Jeg er sikker på at salige Lennon smiler i skjegget der han sitter tilbakelent i sin hvite dress og store hatt i det hinsidige.

Hvis noen i din omgangskrets påstår at de ikke liker jazz, så sett på denne innspillingen, og de vil bli overbeviste om at jazz har mye for seg!

Jan Granlie

Iiro Rantala (p)