På skive

INGRID JENSEN / CHRISTINE JENSEN

«Infinitude»
WHIRLWIND WR4694

Søstrene Ingrid og Christine Jensen kommer ikke fra Danmark eller Norge, med fra Canada. Men de har aner i Skandinavia. De har samarbeidet tidligere, blant annet i bandet Nordic Connect. Det er i første rekke Ingrid av de to søstrene som verden har lagt merke til de senere årene. Hun er blitt nominert til flere Juno Awards, og sammen med sin saksofonspillende søster, Ingrid, vant hun en Juno Awards for deres første innspilling, «Vernal Fields».

Hun har, etter at hun gikk ut fra Berklee, turnert med blant andre Vienna Art Orchestra, og har arbeidet med Maria Schneider, Steve Wilson, Jeff «Tain» Watts, Dr. Lonnie Smith, Bob Berg, Gary Bartz, Terri Lyne Carrington, Clark Terry og en rekke andre velkjente jazznavn «over there». Christina Jensen har ikke gjort like mye ut av seg på scene og plate, men hun kan skilte med samarbeid med både Dick Oatts og Steve Wilson, samt søsteren Ingrid.

På deres nye innspilling, «Infinitude», samarbeider de med gitaristen Ben Monder, bassisten Fraser Hollins og trommeslageren Jon Wikan, og vi får 10 komposisjoner som alle er gjort av Ingrid, Christine eller Ben Monder, bortsett fra «Old Time», som Kenny Wheeler står ansvarlig for.

Hverken Ingrid eller Christine Jensen har stor personlighet i tonen i sine horn. Men i denne sammenhengen, hvor musikken holder seg godt innenfor det «streite» jazzlandskapet, gjør det ikke så mye. Sammen låter de faktisk veldig samkjørte og bra, og begge spiller noen fine solier som er med på å løfte interessen.

Men aller best ut av det, synes jeg gitarist Monder kommer. Han leverer en del gjennomtenkte og fine solier, og sett i forhold til hans andre plater, blant annet på ECM, så synes jeg han fungerer mye mer spennende her.
Hvis man absolutt skal sammenligne det de to søstrene gjør med noen, så faller tankene raskt på trompeteren Kenny Wheeler. Jeg synes mye av musikken ligger veldig i hans «stemninger», og Ingrid Jensens trompetspill ligger tett opptil Wheeler. Kanskje ikke hans ECM-plater «Gnu High» (som er et rent mesterverk) eller «Deer Wan», men mere noen av hans mer «streite» innspillinger.

I de roligere låtene, som balladen «Trio: Golden Hour», får vi et litt annet lydbilde, på grunn av Monders hammetonegitar, og med litt romklang på de to blåserne, så låter dette nærmest som en koral. Vakkert!

I det hele tatt har Ingrid og Christina Jensen, sammen med et solid lag medhjelpere, laget kanskje sin beste plate til nå. Musikken er lyrisk, vakker og spennende, men de lager ingen musikalsk revolusjon i løpet av de 10 låtene vi får servert. Men det har nok heller ikke vært meningen. Vi får rett og slett vakker musikk. Og det er tross alt det viktigste.

Jan Granlie

Ingrid Jensen (tp, eff, kalimba, melodika), Christina Jensen (as, ss), Ben Monder (elg, hammertone g), Fraser Holling (b), Jon Wikan (dr)