Den norske poeten Jan Erik Vold har siden han debuterte med samlingen «mellom speil og speil» i 1965, vært en markant skikkelse innenfor det norske og nordiske poesimiljøet. Han er også kjent som oversetter, litteraturskribent og – formidler. I tillegg har hans sterke samfunnsengasjement også markert han som en viktig samfunnsperson i Norge. Han har skrevet om det meste som opptar han. Skøytesport, trikken i Oslo, natur, kjærlighet, og ikke minst, jazz.
Jan Erik Vold har helt siden han utga platen «Briskeby blues» i 1969, vært nærmest som jazzvokalist å regne. På den platen jobbet han sammen med Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Jon Christensen, og det norske jazzmiljøet fikk virkelig opp øynene for denne ytterst originale poeten.
Senere jobbet han med Jan Garbarek, Bobo Stenson, Palle Danielsson og Jon Christensen, bl.a. på den strålende innspillingen «Ingentingsbjeller».
Kjent for de store massene, ble han nok når han fra Universitetets Aula i Oslo fremførte sin «Tale for loffen». Og senere diktet «Kulturuke», to bautaer i moderne, norsk lyrikk.
Internasjonalt ble det jazzinteresserte publikum virkelig oppmerksom på han, da han i 1988 kom med platen «Blåmann! Blåmann på Hot Club Records, i samarbeid med trompeteren Chet Baker.
Han har gjort Bob Dylan på norsk med bluesfølge («Stein, regn», 1981), Han har oversatt Frank O’Hara («Den dagen Lady døde», 1986), Robert Creeley («Kjærlighet, regn», 1974), og Wallace Stevens («Blackbird bye bye», 2012). Han har «spilt» med pianisten Egil Kapstad, den svenske saksofonisten og Come Shine, og han har lest dikt over Cannonball Adderleys versjon av «Autumn Leaves» fra albumet «Something Else».
Så, som du kanskje forstår, så er det en aktiv og jazzfrelst poet vi her har å gjøre med.
I forbindelse med Volds 75-årsdag, den 18. oktober, ble det utgitt en boks med seks CDer og en fyldig bok, med en slags «Best Of…». Og det er denne samlingen som nå har surret på mitt stereoanlegg en god stund.
Mye av fremføringene har jeg hørt tidligere, både på plater og konserter, men å få disse skattene samlet i en boks, er et oppdrag plateselskapet Grappa skal ha stor takk for.
Hvis du ikke kjenner Jan Erik Volds lyrikk og måte å fremføre den på, så er dette den perfekte introduksjon. Diktene fra «Ingentings bjeller» åpnet i sin tid mine øyne og ører for moderne lyrikk, og selv om det er lenge siden jeg har hørt på denne plata, så blir det en ny oppvåkning i det «Pumpeverket går» setter i gang. Bobo Stensons piano på denne låta er bare fantastisk!
Senere ble Vold nesten en Stand Up-komiker. Han satte politikere og byråkrater solid på plass ved hjelp av sin helt spesielle poesi, som nålestikk fortalte han hva han mente om norsk politikk. Enten det dreide seg om politimester Willy Hauglis hester, om kurderne, NSB (Norges Statsbaner), om skøyesporten eller kapitalismens grunnleggende mystikk, for å nevne noen av de mange stikkene Vold har servert opp gjennom årene, og som, selvsagt, er med på denne samlingen.
Dette er blitt en fantastisk samling poesi og jazz. En samling Norge skal være svært glade for er gitt ut. Og en boks som bør finnes i ethvert hjem med en viss respekt for seg selv.
Jan Granlie
Jan Erik Vold (res), Live Maria Roggen (v), Chet Baker (tp), Roy Nicolaysen (tp, flh), Jan Garbarek (s, fl), Nisse Sandström (s), Atle Nymo (s), John Pål Inderberg (bs), Bernt Rosengren (s), Terje Rypdal (g), Frode Alnæs (g), Bill Frisell (g), Kåre Virud (g, v), Philip Catherine (g), Doug Raney (g), Øyvind Moen (g), Jacob Young (g), Arild Andersen (b), Palle Danielsson (b), Red Mitchell (b), Terje Venaas (b), Terje Gewelt (b), Sondre Meisfjord (b), Jens Haugen (b), Arne Fostvedt (dr), Jon Christensen (dr), Jarle Vespestad (dr), Ole Jacob Hansen (dr), Håkon Mjåset Johansen (dr), Brynjulf Blix (p), Bobo Stenson (p), Egil Kapstad (p), Einar Iversen (p), Erlend Skomsvoll (p), Wiggo Dahl (vio), Daniel Dalnoki (vio), Jon Sønstebø (viola), Bård Bostrup (c)
