På skive

JEFF WILLIAMS

«Bloom»
WHIRLWIND RECORDINGS WR4737

Den amerikanske trommeslageren Jeff Williams, har spilt med musikere som Stan Getz, Dave Liebman, Lee Kontitz, Paul Bley og John Abercrombie, men også med litt mer moderne musikere som Tony Malaby og Michael Formanek.

På sin nyeste «langspiller» samarbeider han med bassisten Michael Formanek og pianisten Carmen Staaf i opptak fra Samurai Hotel, Astoria i New York den 17. august i fjor.

Vi får 11 komposisjoner gjort av musikerne sammen, eller låter gjort av musikerne tidligere, pluss Buster Williams’ komposisjon «Air Dancing».

Vi møter tre musikere som i lang tid har spilt den triobaserte jazzen i skolen etter Paul Bley, Bill Evans og andre fra 60-tallet, og jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over4 det jeg fikk høre første gang jeg spilte gjennom platen.

Ikke fordi det på noen som helst måte er dårlig håndverk, men mer fordi musikken blir veldig forutsigbar og at det skjer litt for lite i løpet av noen av de 11 sporene.

Jo da, det er ytterst kompetente musikere hele veien. Carmen Staaf, er for meg, et nytt navn, men hun er en god tekniker og gjør noen helt ok solier, samtidig som hun følger opp de andre musikerne på en helt grei måte. Michael Formanek er jeg mer vant til å høre i litt friere sammenhenger, men han viser med all tydelighet at han også håndterer den mer «streite» jazzen også. Han er en utmerket tekniker, og legger fint basskomp under pianisten, samtidig som han viser sin eminente teknikk gjennom hele platen. Og bak ligger Williams med relativt løst spill, som sammen med Formanek pusher pianisten til å yte maksimalt.
Men totalt sett blir det på mange måter ikke nok. Jeg savner mer personlighet i det de gjør. Jeg savner at de av og til går litt utenfor «A4-skjemaet», og beveger seg utenfor komfortsonen.

Men vi får noen fine komposisjoner, særlig Williams «Another Tme», som blir mer rytmiske, og som tydelig er gjort av en trommeslager. Og her viser også Staaf seg fram som en spennende musiker med fine og spennende toneganger. Og i disse låtene synes jeg de beveger seg fint litt utenfor komfortsonen, selv om de med all tydelighet, befinner seg innenfor den musikken de takler.

Men i det hele blir dette litt for forutsigbart. Kanskje skulle de hatt med en «racer» på saksofon i bandet, for å få løst det opp litt og for å få sparket de andre musikerne litt i røven?

Jeg tror denne platen skal spilles mange ganger, for jeg føler den vokser litt fra gang til gang, ettersom man legger merke til flere og flere detaljer i spillet.

Men jeg synes pianolyden ikke er konsis og klar nok. Det er nesten som platen er innspilt på 70-tallet i stedet for i 2018. Men siden bass- og trommelyden er upåklagelig, så er det kanskje slik de vil ha det.

Jan Granlie

Jeff Williams (dr), Carmen Staaf (p), Michael Formanek (b)