På skive

JEPPE ZEEBERG

«The Four Seasons»
BAREFOOT RECORDS

Den danske pianisten Jeppe Zeeberg har de senere årene blitt løftet fram som en av de mest begavede pianistene blant den yngre garde i landet. Han er primus motor i bandet The Horse Orchestra. Og i tillegg til to plater med denne septetten, «Living the Dream» og «Four Letter Word», har han også begått det strålende soloalbumet «It’s the Most Basic Thing You Can Do on a Boat» tidligere.

Hans nye album, «The Four Seasons» handler, ifølge Zeeberg om sykluser, og hvordan alt repeteres hele tiden. De ulike delene handler ikke så mye om å skildre hver årstid, men hvordan de utvikler seg og at ting forandres.

Med seg på innspillingen har han Erik Kimestad Pedersen på trumpet, Lars Greve på saksofon og klarinett, Petter Hängsel på trombone, Henrik Olsson på gitar, Casper Nyvang Rask på bass, Kristian Tangvik på tuba, Rune Lohse på trommer og perkusjon og Jonas Graverholt på perkusjon, ved siden at han selv spiller piano, synth og orgel. Det vil si flere av musikerne fra The Horse Orchestra, pluss noen i tillegg. Det fører til at musikken ikke ligger så langt unna The Horse Orchestra i stemning og tilnærming. Og det igjen vil si at vi får en lystig plate, med unge, improvisasjonsvillige musikere.

Platen er delt inn i de fire årstidene, hvor det starter med «Segway to Hell», som senvinteren eller starten på året. En låt som jeg vil kalle typisk Zeebergsk. Deretter fortsetter man året rundt, med «Yellow Fingers of the Morning» for den gryende våren, en kontrapunktisk komposisjon hvor det meste er nedtegnet, før Zeeberg tar oss med ut i den tidlige våren, og gleden over at vinteren forsvinner, i en spennende og innholdsrik solo.

Deretter følger «Dancing Like a Dane», som andre del av vårsemesteret. Dette er en litt rocka låt som fører tankene til Frank Zappa, med alle Zappa-ingrediensene pluss litt freejazz inkludert. Tøfft!

Sommeren kommer med «For Those Now Gone», og det er tydelig at musikerne her er ute på reise. Vi får toglyder, en slags serveringsdame, og fint ensemblespill fra Greve, Hängsel og Kimestad Pedersen, før sommeren virkelig er over oss, og vi føler oss hensatt til gatefesten Distortion på Nørrebro, med «The Mess and the See-Through Dress», som både er «ompa-ompa» (ikke kun på grunn av Tangviks tuba) og freejazz i samme sekvens. Og det er en livlig gatefest vi er vitne til, eller tar del i. Sprelsk synthspill fra Zeeberg og statiske trommer og tuba, som holder det hele gående i et slags minimalistisk landskap.

Høsten starter med «Song for the Relatively Young», og jeg får en følelse av å høre norske Brass Brothers i starten. Fint blåserarrangement som hele tiden utvikler seg over Zeebergs piano. Stemningen er litt dystrere enn på de to «sommerlåtene», men det er bare i starten. Som dere vet så skifter været i Danmark raskere enn man får snudd seg rundt, så etter hvert kommer solen fram, og vi får en fin trompetsolo fra bandets norske medlem, Erik Kimestad Pedersen. Her minner han meg nesten om svenske Magnus Broo i måten å angripe stoffet på, før vi er tilbake i startposisjon. Dette er kanskje platas morsomste spor, hvor både Kimestad Pedersen og Zeeberg leverer strålende solier.

«Sky Piece» er høstens andre komposisjon, og her har det danske høstregnet satt inn. Nå er det bare å få ut sandsekkene, skalke alle sjul og forberede seg på flom og det som verre er. Og den situasjonen har Zeeberg laget en vakker ballade av. Hele tiden mens regnet øser ned.

Denne går over i platas siste låt, «Mit Starren Fingern», hvor man går inn i vinteren. Og selv om vinteren ikke er på langt nær like kald og snørik som i andre deler av Norden, så er dette tydeligvis en tid Zeeberg ikke liker. Da tar han med seg sine medmusikanter og begir seg inn på «Mandagsklubben» på 5e eller Mahem, og lirer av seg frittgående musikk som svir i veggene. Her lar han musikerne få boltre seg som de vil, i det frieste av det frie, før de finner hverandre igjen mot slutten, og vi får en kontant avslutning.

Det er ingen tvil om at Jeppe Zeeberg er en glimrende komponist og pianist. Faktisk er dette så bra gjort, at jeg nesten vil utrope han til et musikalsk geni. For det går lang tid mellom hver gang vi hører såpass kreativ komponering som det vi får høre på denne innspillingen. Her har han laget ni komposisjoner som nærmer seg nederlandske ICP Orchestra, med morsomme, kreative og spenstige løsninger og utfordringer for medmusikantene. Og hele veien fungerer det strålende. Musikken henger godt sammen, og det er stor seriøs kunst i all «galskapen». Og for oss som i den senere tiden har klamret oss til ICP, Flat Earth Society, Andy Emler Mega Octet og et par andre europeiske frittgående band, som lenge har vært nesten en «utdøende» rase, så kan vi med Jeppe Zeeberg og hans kumpaner, se et lys i tunellen.

Strålende!

Jan Granlie

Jeppe Zeeberg (p, synth, org), Erik Kimestad Pedersen (tp), Lars Greve (s, cl), Petter Hängsel (tb), Henrik Olsson (g), Casper Nyvang Rask (b), Kristian Tangvik (tu), Rune Lohse (dr, perc), Jonas Graverholt (perc)