På skive

JEPPE ZEEBERG

«Eight Seemingly Unrelated Pieces Of Piano Music»
BAREFOOT RECORDS BFREC057CD

Den danske pianisten Jeppe Zeeberg, er en av de mest kreative musikerne innenfor landets jazzlandskap. Han er en drivkraft i bandet Horse Orchestra og Dødens Garderobe, og han er stadig å høre i forskjellige spennende sammenhenger på flere klubber i København.

Dette er, så vidt jeg vet, hans fjerne innspilling i eget navn, og vi får høre han solo, både på piano, synth, orgel og diverse perkusjon. Musikken er innspilt på forskjellige steder, så som København, Dresden, Berlin, New York, Sønderbro og i Tokyo, og det meste høres ut som det er gjort live.

Og det starter med «Overture», som er en morsom parafrase over tidligere pianohelter som Bud Powell, Erroll Garner og Thelonious Monk, i tillegg til at det meste bærer Zeebergs helt personlige fingeravtrykk. Denne låta går glatt over i «Common Sence Was Never Common», som følger åpningssporet perfekt. En morsom, og svært overraskende åpning på soloalbumet.

Så er vi over i det mer kirkelige med «Untitled», hvor Zeeberg trakterer kirkeorglet, noe han også gjør på en fremragende måte. Litt annerledes kirkemusikk, men absolutt innenfor.

«A Regular Guy in Japan» er neste, og her er vi tilbake på det store pianoet, riktignok med noen sparsomme effekter, slik at lyden i pianoet er temmelig annerledes enn hos for eksempel Keith Jarrett eller Bill Evans. Dette er en intens låt, jeg har en mistanke om improviseres fram der og da (sannsynligvis i Tokyo). Her viser Zeeberg fram enda en side ved sin kunst, nemlig den ekspressive og frittgående. Men selv om musikken er moderne og ekspressiv, er det lange røtter tilbake til swingpianistene i det han fremfører.

Så beveger han seg videre over i «Home Seen From Elsewhere», som kan høres ut som er gjort hjemme en grå og litt trist høstdag i København, hvor tåka ligger lavt og det frister lite å bevege seg utendørs. En vakker ballade, som igjen viser en annen side av Zeebergs kunst.

Så følger «Let’s Og Commercial», hvor han igjen er i det lekne hjørnet. Dette er en haltende og morsom sak, hvor han virkelig får mulighet til å «leke» med elementene.

«Larence Ferlingetti is 99 Years Old» er neste, og her starter Zeeberg i et så stillestående landskap det nesten er mulig å spille uten at det hele stopper opp. Men Zeeberg klarer ikke å holde seg i skinnet særlig lenge. Etter hvert utvides låta til nærmest en eksplosjon i heftig pianospill som må være enhver pianostemmers mareritt.

Så kommer en kvinnestemme inn og annonserer siste låt, «Going to Church», hvor han er tilbake på kirkeorgelet. Jeg er overbevist om at en rekke prester og menighetsråd rundt om ville rynket på nesen over hvordan Zeeberg behandler kirkeorgelet, men i mine ører låter dette perfekt. Det er nyskapende og morsomt, og ikke minst spennende og kreativt. Et relativt kort punktum på en original og morsom plate.

Zeebergs nye innspilling fungerer nesten som en CV på hva han kan som pianist. At han kan bevege seg fra den ene stilarten til den andre på mikrosekunder, og at han fikser alle stilarter like godt. Det er blitt en, ikke minst, morsom plate, som bør sjekkes ut av alle med sans for det humoristiske i jazzen.

Jan Granlie

Danish pianist-composer Jeppe Zeeberg thrives on eclecticism. His musical universe often offers daring and restless leaps from colorful cartoon soundtracks through intricate contemporary music, quiet choral hymns to old-time jazz and wild, free-improvisations, refusing to be pigeonholed in conventional styles or genres. Zeeberg’s takes his eclectic approach few steps further, literally, on his new «Eight Seemingly Unrelated Pieces of Piano Music».

Zeeberg offers a collage of recordings of different pianos and other keyboard instruments, in different spaces, over many months and from three different continents, including recordings conducted in Berlin, New York, Tokyo and his private study. Some of the pieces are thoroughly composed and produced, others are stripped down improvisations. Zeeberg explains his approach: «solo piano albums often have a tendency of repetitiveness. This is often a consequence of the music being recorded on one single piano over the course of a few hours… The worst crime a musician can commit is to make a boring album. I have really tried to avoid doing that».

No doubt, he succeeded. There is no dull moment in this album. Obviously, Zeeberg is well-versed with the rich legacy of the solo piano format, and often he respects some of the solo piano traditions, but he has no respect at all for any repressive conventions. He frames his post-modern, ironic journey with sonic quotations, vocal inserts and surprising sounds in order to enrich this wild ride with theatrical perspectives. He begins with a smokey boogie-woogie piano improvisation, titled «Overture», jumps to the super-fast and more composed theme of «Common Sense Was Never Common», a noisy piece that is always on the brink of a chaotic collapse, and rests with a quiet yet multilayered drone played on a pipe organ on «Untitled». «A Regular Guy in Japan» that concludes the first part alternates between tough-rough poundings on a tortured piano to a manic, hard- swinging jazz improvisation.

Zeeberg emotional side is best captured on the gentle, melancholic ballad «Home Seen From Elsewhere», but immediately afterwards he answers with the cynical pastiche of «Let’s Go Commercial». The most impressive improvisations here is dedicated to American beat poet, «Lawrence Ferlinghetti Is 99 Years Old», adapting the restless and imaginative spirit of Ferlinghetti poems, who often incorporated jazz improvisation aesthetics to his readings. Zeeberg finishes with a concise «jolly» piece, «Going to Church», that has similar irreverence to any religious institutions as Carla Bley’s cycle of songs for her Big Band, «Goes to Church» (WATT, 1996)

Eyal Hareuveni

Jeppe Zeeberg (pianos, synth, pipe organ, percussion, electronic percussion).