Det er hele 13 år siden de sist innspilte som kvartett. Men allerede i 1993 fant gitaristen Joe Morris og bratsjisten Mat Maneri for første gang sammen i en kvartett med fokus på den spesielle lydlige kombinasjon, som deres instrumenter ga mulighet for. Og fra slutten av samme årti ble den strengebaserte kammerjazzgruppe bemannet i sin nåværende utgave med bassisten Chris Lightcap og trommespilleren Gerald Cleaver (som den gang hadde kvintett og trio sammen med pianisten Craig Taborn).
Det var dog ikke 13 års uvilje som lå bak det lange slipp, kun at de fire var engasjerte i så mange andre sammenhenger. Og når muligheten nå igjen bød seg, var de enige om å utfordre seg selv ved å lage noe helt nytt. Det skulle ikke være noen «reprise» av stil eller konsepter fra deres to tidligere innspilninger, «Underthru» (1999) og «Live at the Old Office» (2000). Og når Morris fikk strofiske eller strukturmessige ideer, røpet han dem ikke for sine medspillere, men lot bare de individuelle impulsene under spillet råde.
Likevel var deres dype kjennskap til hverandre samt årenes modning ressurser som bidro til et vellykket resultat.
Joe Morris står i dag, etter en ca. førti år lang musikerkarriere, som en av samtidsjazzens betydeligste gitarister. Hans spill er stringent, virtuost «singletonet» med en litt tørr klang, og han benytter gitaren «naturlig», helt uten lydeffekter. Han erklærer seg uttrykksmessig mest påvirket av saksofonister som Eric Dolphy og Jimmy Lyons, men likhetstrekk til den britiske freejazz-gitarist Derek Bailey er ikke misvisende å tilføye. Hans spill går uanede veier, er insiterende og fantasirikt. Mat Maneris bratsj-spill har en mer robust og tidvis rå klang, som danner en spennende kontrast til Morris’ finere tonedannelse. Han er en stødig fastholder i musikkforløpene og kreativt formulerende. Og det annet «makkerpar», Lightcap og Cleaver, inngriper medvitende i musikkens så vel kraftfulle som sindige prosesser.
Musikken på «Balance» kan, hørt i én vinkel, lede tankene hen på den norske improvisasjonsgruppe Lemur, og i en helt annen til Lennie Tristanos særegne grupper, spesielt med gitaristen Billy Bauer, omkring 1940-årene. På platen forekommer adskillige dialogiske eller kontrapunktiske «parløp» med Morris og Maneri, avvekslende med solistiske faser fra hver av de fire.
Titlene på de seks numrene beskriver forskjellige positive, mentale innstillingsposisjoner for håndtering av menneskelivet, og det synes godt avspeilet i musikken. «thought» er som et ruflet, knitrende og skimrende, statisk lydfelt. «effort» er skikkelig kontemporær jazz med mye energi i utvekslingene av instrumentelle posisjoner med sterke soloinnslag. «trust», i medium-tempo, er en besindig, introjektiv prosess, mens «substance» befordrer en lysere, mer melodisk stemning.
Joe Morris kvartett i sin nåværende konstellasjon er lykkelig gjenforenet med sitt tredje CD-opus og fremstår som en levende organisme med nye ytringsformer til stor næring for dagen og veien.
Bjarne Søltoft
Joe Morris (g), Mat Maneri (vla), Chris Lightcap (b), Gerald Cleaver (dr)
