På skive

JOHAN GRADEN

«Olägenheter»
MOSEROBIE MMPCD110

Jeg må innrømme at jeg ikke kjente altfor godt til den svenske pianisten Johan Graden, før jeg satte på hans nye plate «Olägenheter» første gang. Joda, jeg har hørt han tidligere. Ikke minst på den fine platen «Bakgrundsmusik» som ble innspilt i 2016, som han gjorde sammen med trommeslageren Konrad Agnas og saksofonisten og bassklarinettisten Per «Texas» Johansson. Det var en overraskende plate som fikk god omtale her på salt-peanuts.eu (les hele anmeldelsen HER). På den platen var kollektivet viktig. Og derfor var vi svært spente på hvordan hans «soloplate» ville låte.

Med på platen har han fremdeles Per «Texas» Johansson på bassklarinett, bassklarinett, sag og fløyte og trommeslageren Konrad Agnas. I tillegg får vi også høre fiolinisten Josefin Rundsten og bassisten Pär Ola Landin i ni låter som alle er komponert av Graden.

Jeg vet ikke om det er noe med tiden vi lever i, men etter at jeg har brukt mye tid på å høre Jimmy Giuffre Trios plate «Bremen & Stuttgart 1961» som nettopp er utkommet på ny, og John Surmans nye på ECM, før jeg brukte tid på Gradens plate, Oppdaget jeg noen klare fellesnevnere i disse tre platene. Det er en form for moderne kammerjazz, som finner en god og mild vei inn i øregangene, og som det gjør veldig godt å bruke tid på.

Graden er en svært dyktig og original pianist, i tillegg til at han skriver nydelige låter, som blir originale, selv om de ikke er de mest intrikate og «vanskelige». Men han trekker også inn mot det mer kammerklassiske, blant annet i andresporet, «Odromt», hvor Rundstens fiolin og Johanssons klarinett har viktige roller. Og med et løst og fint trommekomp, lekne pianoganger og solid bass-spill, utvikler låten seg mer og mer mot kammerjazzen når den umerkelig glir over i «Ummah».

Samtidig låter dette langt fra nytt. Det er noe med lydbildet som setter lytteren noen tiår tilbake til en slags 60-tallssound og Blue Note i glansperioden. Men musikken er moderne, og absolutt av 2017-merke. De enkelte musikerne har fått mye frihet, og mest fri høres pianisten og kapellmesteren ut til å være.

Gjennom hele platen varieres låtene på en fremragende måte. Vi får humor i form av elementer fra noe som nesten kan tolkes som menuetter, før man brått og uten forvarsel tas med inn i det fritt improviserte. Og Graden har klart å få alle musikerne med på å følge ham inn i hans tidvis merkelige og ytterst fascinerende, musikalske verden, som i fjerdesporet, «Fidelix», som er fabulerende og spennende. Mye fri improvisasjon over et enkelt tema, og man kan høre at musikerne koser seg i dette musikalske miljøet.

«Ship Of Fools» høres ut som blir spilt på et gammelt, litt slitent «trøorgel», et slikt man hadde på skolene på 50- og 60-tallet. Men det er nok bare Gradens flotte og tette arrangement som skaper dette soundet, før man like plutselig er inne i en lys og leken «Bas Plessis», hvor piano og klarinett leker seg med et morsomt og lett tema, før man tar det helt ned og man er inne i dronejazzens verden. Og vi blir sittende som limt fast i stolen. Hva hender? Kommer eksplosjonen? Spennende! Men de holder det nede, før de går over i «Sysslolösheten», en låt som utfordrer Johansson med en snedig rytme og med strålende pianospill. Fint fiolinspill dukker også opp, før det hele blir akkurat så «rølpete» som man bare kunne ønske seg. Strålende, nyskapende og tøft!

Låta med det originale navnet «Lill Lindfors m.fl» starter rolig og vakkert med bass, fiolin og ytterst lekent pianospill. Agnas kommenterer, eller legger seg i pianistens kjølevann og følger i hælene på han, og når Johanssons fløyte kommer inn, så leker alle med hverandre som små barn i sandkassen. En ytterst løs og lødig trommesolo får vi også, som legger en litt vamp-aktig stemning, før den plutselig slutter. Morsomt! Men hva låten har med Lill Lindfors å gjøre, er ikke godt å si!

Så avslutter de platen med «Sågen», en melankolsk ballade, som så vidt beveger seg framover, men etter i underkant av to minutter, kommer det et vakkert lite tema fremført av Johansson på klarinett, og det hele er så stille, så stille. Fiolinen kommer inn, og man får en slags filmmusikk-følelse, en film hvor alt ender godt og de elskende får hverandre. Men det lurer en dyster stemning under. Og hvordan dette ender tror jeg vi må vente med til neste episode (og neste plate), for å få svar på. Og endelig kommer Johanssons sag smygende og avslutter herligheten.

«Olägenheter» er, som du sikkert allerede har forstått, blitt en fremragende plate fra en utrolig kreativ pianist og komponist, som har samlet gode venner til en oppdagelsesreise av de sjeldne i Atlantis Studio. Og det er bare å kaste seg på eventyr-reisen, som jeg kan garantere vil gi deg opplevelser du nesten må ty til sentralstimulerende midler for å oppleve noe lignende av.

Jan Granlie

Johan Graden (p), Josefin Rundsteen (vio), Per «Texas» Johansson (cl, bcl, fl, sag), Pä Ola Landin (b), Konrad Agnas (dr, perc)