På skive

JOHN COLTRANE

«Blue World»
IMPULSE! 006025776265524

Så er enda et album med «ukjente» opptak av John Coltrane og hans klassiske kvartett sluppet. Albumet som får navnet «Blue World» omfatter åtte opptak gjort 24. juni 1964, forøvrig bare fem dager før Eric Dolphy døde i Berlin, i Rudy van Gelders studio i Englewood Cliffs i New Jersey. Kvartetten hadde kort tid tidligere fullført opptakene som snart skulle utgis som albumet «Crescent», og et halvt år seinere ville mesterverket «A Love Supreme» bli utviklet i samme studio.

Anledningen denne gangen var innspilling av lydspor til den kanadiske filmregissøren Gilles Groulx fra Quebec sin film «Le chat dans le sac», eller «Katten i sekken», fra 1964. Filmens tema er eksistensialistisk, filmen er ikke overraskende i svart-hvitt, og spiller på Quebecs politiske posisjon i den kanadiske nasjonen. Coltrane’s lydspor til filmen, og filmens karakter, gjør det lett å kople tankene om dette lydsporet til de om Louis Malles «Ascenseur pour l’Echafaud», «Heisen til skafottet», og Miles Davis’ lydspor ti denne, og Thelonious Monks bidrag til Roger Vadims «Les liaisons dangereuses», «De farlige forbindelsene».

Men Coltrane hadde ikke sett noe av filmen da musikken ble spilt inn. Groulx — som selv var en iherdig samler av Coltrane-plater, ville ha kjente låter av Coltrane. Albumet inneholder tre opptak av «Village Blues», to med «Naima», ved siden av enkeltopptak av «Like Sonny» og «Traneing In».

I tillegg får vi ei låt som er kalt «Blue World», og som altså gir navn til albumet. Dette er ei låt bygget over akkordskjemaet til Johnny Mercer og Harold Arlens «Out of this World», og peker tydelig fram mot «A Love Supreme». Du kan høre tittellåta i vinduet nedenfor.

Og er så dette opptakedt pengene verdt for andre enn de ihuga «blodfans» og Coltrane-«nerder» der ute? Jo da. Vi får helt upåklagelige opptak med den typiske «Impulse!»-lyden, og kvartetten med Coltrane på tenorsaksofon, McCoy Tyner på piano, Jimmy Garrison på bass og Elvin Jones på trommer, avleverer fint spill gjennom alle de åtte «takene».

De fleste låtene er levert som bestilt, altså kjente Coltrane låter, pluss den ikke tidligere innspilte «Blue World», og alt har den umiskjennelige Coltrane-stemningen over seg. «Far sjøl» spiller selvfølgelig nydelig gjennom hele albumet, og «kompet» er akkurat så tungt og deilig som det var i sine beste øyeblikk i løpet av de årene denne stjernekvartetten var samlet.

Og det ukjente sporet, «Blue World», er, som nevnt over, på vei over i det som skulle bli «A Love Supreme». Det kan man høre godt i Coltranes solospill, og også i den relativt enkle, men allikevel kompliserte kompet, selv om det er Coltrane som for det meste fører ordet.

En fin plate som «blodfansen» og nerdene vil lytte gjennom noen ganger, sette den inn i et historisk perspektiv og nikke godkjennende til at enda en Coltrane-innspilling er på plass i hyllene. For den som ikke kjenner Coltrane, kan det være en helt ok idé å starte her, selv om jeg kanskje ville fortrukket albumet «Blue Train» fra 1958 (BLP 1577) som inngang til Coltranes fantastiske, musikalske verden.

Jan Granlie

John Coltrane (ts), McCoy Tyner (p), Jimmy Garrison (b), Elvin Jones (dr)