På nettsiden til plateselskapet Ta:lik omtales bandet Julietnorth slik: «Det nordnorske stjerneskuddet Julie Alapnes har de siste årene reist rundt i verden med fela og utviklet en særegen tone og stil. Hun kjennetegnes som en energisk vind med tunge grooves på den ene siden og lyrisk lekkerhet som det motsatte. Hennes spektakulære debutalbum «Julietnorth» er en samling av låter som hun har skrevet i løpet av denne tiden. Forankringen i tradisjonell musikk og hennes vilje til å forene et spekter av ulike uttrykk danner grunnlaget for dette musikalske universet. De finurlige melodiene trives i det filmatiske landskapet hvor trøorgel, mørk barytongitar, drivende trommer og Julies karakteristiske felespill utgjør grunnstammen i hennes egen musikalske verden».
Bandet ble startet i 2014 av Julie Alapnes. Hun fikk med tre av sine beste musikervenner for å starte bandet. Hun hadde komponert noen låter selv, som hun ville kombinere med tradisjonelle slåtter fra Nord-Norge. Og hun ville gi musikerne fritt spillerom til å sette sitt personlige preg på musikken. Og nå er altså debutalbumet ute, og etter å ha kost meg med plata noen uker, så håper jeg ikke det blir med denne ene innspillingen.
Når en plate kommer fra selskapet ta:lik, så vet vi at det har med folkemusikk å gjøre. Men bandet Julietnorth er mye mer enn det. De utfordrer den norske folkemusikken, og har mye mer med svenske Väsen eller finske Värtinnä å gjøre, enn den vanlige norske folkemusikken. Jeg er rimelig overbevist om at det sitter medlemmer av «folkemusikkpolitiet» å banner og sværter og mener at dette ikke har noe med folkemusikk å gjøre, og at det ikke er nok å ha med fiolin for at man skal kunne bli tatt inn i det gode selskap.
Men det bryr ikke fiolinisten og vokalisten Julie Alapnes, gitaristen og vokalisten Petter Carlsen, gitaristen og organisten Halvard Rundberg eller trommeslageren og perkusjonisten Aleksander Kostopoulos seg noe om. Og det gjør for så vidt ikke jeg heller. Så lenge de fire leverer musikk som kropp og sjel responderer på, så er jeg fornøyd.
Vi får hele 13 komposisjoner, som har mye sjel i seg, men vi må faktisk helt til låt nummer fem, den fine Sevatslåtten», en tradisjonell låt etter Sevat Bergsvendsen, før man kan gi de godkjent innenfor folkemusikkavdelingen. Her synes jeg de leverer noe som er spennende, og noe i nærheten av svenske Hoven Droven eller Hedningarna, som for noen år siden holdt på å velte lokalene blant annet på Vossa Jazz med sin heftige folkemusikkrock.
Det samme gjelder sjettesporet, «Tampen brenner», hvor Alapnes spiller tøft fiolin over et rocka og litt tungt komp. Og i slike stunder lever virkelig dette bandet. Jeg synes Alapnes spiller fint fiolin, selv om jeg ikke er noen ekspert på området, og musikerne bygger det fint opp og skaper dynamikk i spillet ved at låten skifter stemning og karakter hele veien.
Og slik fortsetter det. I det sjuende sporet, «Vidundervalsen», spiller «trøorgelet» en sentral rolle, sammen med fint pizzicatospill i starten, før fiolinen spiller et fint tema. Og låta utvikler seg fint hele veien.
«Æ ligg i snø» er en fin dansbar melodi, men jeg har vanskeligheter med å få med meg teksten på grunn av at vokalen er mikset litt lavt, men fiolinspillet er strålende og hele låten fungerer fint. Mens «Polar» er en kort og svevende sak som kan tilskrives nordlyset, som bandet burde være velkjente med, siden de kommer fra Nord-Norge.
«Hannes» er nok en låt som høres tradisjonell ut, men som er skrevet av Alapnes, og minner litt om noe skotsk eller muligens noe fra Orkenøyene eller Færøyene i melodiføringen, mens «Valentina», skrevet av Carlsen, er nok en litt svevende kort sak, før vi får Alapnes og Rundbergs friske og lette «Rett til værs», som gjerne kunne vært bandets tolkning av en tradisjonell slått. Og her lyser Hoven Droven og Hedningarna i baklgrunnen.
Så avslutter de med den fine «Få ut fingern», en av Alapnes fine komposisjoner, som låter både norsk og irsk/britisk/skotsk. I alle fall i mine ører. Men etter hvert utvikler den seg til noe som nesten blir litt «stadion»-aktig i mellompartiet, før de roer det helt ned mot slutten. Nydelig!
Jeg synes alltid det er morsomt når man putter en plate i spilleren som man ikke aner hva er, og blir slått i bakken av at ny, spennende og, ikke minst, uventet musikk kommer ut av høgtalerne. Jeg ble riktignok ikke, bokstavelig talt, slått i bakken av å høre Julietnorth, men jeg ble imponert og glad av å høre denne spennende kombinasjonen av, la oss kalle det nordnorsk pop/rock og folkemusikk. Og jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jan Granlie
Julie Alapnes (vio, octave vio, v), Petter Carlsen (g, v), Halvard Rundberg (org, g, v), Aleksander Kostopoulos (dr, perc)
